Jeg ordnet meg julefrokost da mannen dro avgårde tidlig i dag. Det smakte av jul i det minste. Nybakt brød med sylte og sennep…og nissemelk😊
Satte frem smørpakka på benken i tilfelle jeg skulle finne på å bake i dag. Det er da tross alt noen timer igjen av dagen. Selv om jeg allerede har måttet ta en lur.
Vaskemaskinen er satt på ullprogram. Den er sikkert ferdig alt. Jeg får kreke meg frem fra dyna å få alle sokkeparene ut på tørkestativet.
I går var mannen på apoteket for å hente mer medisiner. Bl.a selo-zok. Blodtrykksmedisinen jeg bruker. Og der hadde han spurt om bivirkningene på den. Siden jeg er i så dårlig form som jeg er og har vært så lenge nå. Sover utrolig mye og orker ikke noe særlig ellers heller. Han fikk til svar at det de oftest hørte av de som gikk på max dose av den ( som jeg gjør)var nettopp sånn som jeg er. Slapp og trøtt. Pga lav puls. Altså at hjertet jobber i sirup-fart. Og så fant jeg ut selv at med diagnose/depresjon blir det et skikkelig sammensurium av negative tanker og trøtthet. I går vurderte jeg om jeg skal ta opp med legen på tirsdag om hva hun mener om å begynne på antipsykotika igjen. Jeg har IKKE lyst! Jeg følte meg som en Zoobie med den andre typen jeg prøvde, trøtt og la på meg. Var ikke meg selv. Den første jeg prøvde fikk jeg utslett over hele meg i løpet av ei uke. “Restless legs” fikk jeg også. Av begge to tror jeg.
Men jeg vet ikke hvor lenge jeg orker å være som jeg er nå. Kanskje går det an å prøve en annen blodtrykksmedisin i stedet også. Ikke vet jeg. Det er bare det at nå ser det ut til at blodtykket er ganske stabilt og normalt. ENDELIG. Det er neimen ikke lett å vite hva man skal gjøre. Jeg får spørre og grave hos legen på tirsdag. En ting jeg ihvertfall kjenner jeg er mer og mer glad for, er at jeg slipper å tenke mer på jobb oppi alt sammen!
Det snødde ute da jeg våknet helt fortumlet i dag.
Vinter og julestemning ute. Men ikke i hodet mitt. Jeg er bare sliten…så sliten, trøtt og lei meg. Helst vil jeg bare ikke ha noe med verden å gjøre. Grave meg ned under dyna og bli der. I dag er det ekstra ille. Julepynting og gaver henger over meg. Fortsatt er det bare stjernene i vinduene som er på plass. Og selv om det ikke er mange julegavene jeg skal ordne med, kjennes det i dag ut som et mareritt.
Nå i ettermiddag kom jeg i gang med en brøddeig i det minste. Det er noe jeg bestemte meg for i forrige uke. At jeg skal prøve å holde oss med hjemmebakt brød hele tiden. I går måtte jeg bite i det sure eple og kjøpe ett brød på butikken. Jeg orket rett og slett ikke tanken på å blande den enkle oppskriften til kaldheving engang. Kjente det på meg allerede i butikken at det var nok å sette på nesten ferdig middag og spise den. Etterpå sovnet jeg med alle klærne på tidlig i går kveld. Våknet like sliten og trøtt etter ei natt med masse kaosdrømmer. Så NEI… dagen er ikke bra i dag. Jeg venter på at mannen skal komme hjem. Da skal jeg lage tacoen, som bestemt. Og så er det natta på meg igjen. Jeg skal ta noen runder med strikkepinnene mens jeg venter på at brødene skal i ovnen, og at mannen kommer hjem. Så klarer jeg kanskje å holde meg våken til etter mat.
Det er virkelig ikke til å tro !! Jeg fikk mld fra NAV på formiddagen i går. Om at det var sendt et brev til meg som jeg kunne lese inne på “min side” . Min første tanke var at det måtte være noe de manglet eller noe i søknaden min. Mannen fikk åpne den for meg. Jeg orket ikke å lese den. Ble litt oppgitt. Jeg fikk jo beskjed i forrige uke da jeg sendte søknaden, at behandlingstiden var 4-5 måneder.
Det første han leser er: NAV har innvilget søknaden din om uføretrygd. Søknaden som vi mottok den 20.november om uføretrygd er innvilget. Du vil få 100 % uføretrygd fra 1.desember.
Jeg trodde ikke mine egne ører. Er det mulig?? Det tok EN uke fra søknaden ble sendt til den var innvilget! Men det har jammen vært en lang vei å gå med prøvelser, tester, medisinsk behandling og alle prosentstillinger på jobben. Ingenting har gjort meg bedre. Det tok mange timer i går før jeg klarte å la svaret synke inn. Prøvde å senke skuldrene og innse at nå er det avgjort. Det er ikke det enkleste å ta inn over seg. Plutselig skal livet gå videre som ufør. Hvem skulle noensinne trodd det for noen år siden. Nå må jeg prøve å tenke i andre baner. Lage noen planer på hvordan dette blir fremover. For en ting er i hvertfall sikkert…. Man blir ikke rik på penger av en uføretrygd. Men man blir heller ikke rik på livet med ei helse som ikke fungerer i det hele tatt ved å ha jobbpress over seg. Så nå skal jeg gjøre så godt jeg kan for å få skuldrene 2 hakk ned, og nyte de gode dagene jeg har i perioder med god samvittighet.
På onsdag var vi ute på masse ærender. Et av de var innom NAV. Jeg fikk telefon derfra dagen før om at alt var klart av papirer og at det nå var klart til å sende søknaden om uførepensjon …endelig! Det har tatt sine år, med prøving på jobb, testing av medisiner og atter prøving på jobb, i alle slags stillingsprosenter.
Legen min har nok misforstått. Hun sa til meg at hun hadde søkt om det. Men det var som jeg trodde. Det skulle godkjennes fra høyere hold hos NAV , før jeg selv kunne sende søknaden. Dette ville jeg ha hjelp til hos min saksbehandler, og det var helt greit. Jeg stakk innom og hele greia tok max 2 minutter på pc’n. Jeg trodde det var en hel masse som måtte fylles ut. Men alt av papirer fra leger og spesialister osv.. er samlet og blir sendt sammen med det lille jeg måtte krysse av selv. Behandlingstid er beregnet til 4-5 måneder. Det var en føleslse av lettelse, men samtidig en annen merkelig følelse jeg ikke kan beskrive helt, som jeg følte på da jeg gikk ut døra igjen. Hva skjer nå?? Jeg vet jo ikke hva resultatet blir. Alt er fortsatt usikkert.
Jeg har innsett litt etter litt, spesielt etter hver nedtur at jeg har det bedre med meg selv når jeg ikke har noen som helst stressmomenter rundt meg. Mitt eget tempo, og det å slippe dårlig samvittighet ovenfor absolutt ALLE fordi jeg trenger og grave meg ned i perioder. Det er det jeg trenger. Og vite at ingenting flyr fra meg og at ingen forventer av meg at jeg skal være like oppegående til enhver tid. Det har jeg nemlig ikke sjans til.
Det er vanskelig å planlegge noe. Siden jeg aldri vet hvordan formen, hodet og humøret er før jeg våkner til en ny dag. Dessuten kan det plutselig skifte på et knips i løpet av dagen også. Fra sprudlende glede til svarte tanker, eller motsatt. Da dette står på som verst er det forferdelig slitsomt. Heldigvis har jeg en mann som forstår. Og finner seg i det. Det er jeg uendelig glad for. Jeg har også venner og familie som forstår. Det gjør ting så mye enklere. Å slippe den dårlige samvittigheten hver gang jeg ikke orker eller klarer. Jeg har vært verdensmester på dårlig samvittighet. Jeg er i ferd med å lære at jeg ikke skal ha det ovenfor alt og alle. Så lenge jeg kan leve i mitt eget tempo, med mindre forventninger (fra andre)…jeg har i grunnen nok med de forventningene jeg har til meg selv. De er nemlig veldig store i perioder. Og jeg går som regel på en smell etter noen dager. Så lenge jeg kan få lov til det skal jeg mestre noen dager bra innimellom ihvertfall.
Det jeg våknet til i dag var en telefon fra yngstesønnen. Han var jublende glad. Han og kjæresten hadde fått leiligheten de kikket på for noen få dager siden. Så nå blir det flytting på dem den 1.desember. Det var i grunnen alt for tidlig han vekket meg. Det var dårlig med søvn her i natt også. Men med den sprudlende glade gutten på tråden var det helt greit😊 Etter samtalen, og med en kaffekopp for hånden åpnet jeg siden til blogg.no på telefonen min, og det første jeg ser er at solliv hadde “bipolar” til overskrift i et innlegg. Da ble jeg selvfølgelig veldig nysgjerrig og gikk inn på siden hennes med en gang. Jeg følger bloggen hennes uansett, men ble ekstra nysgjerrig på hva dette gjaldt. Nå har vi her inne bestemt oss for å fremsnakke hverandre. Mye bedre det enn baksnakking 😊 Og tror du ikke det var meg selv det gjaldt! Det var nettopp derfor overskriften hennes var “bipolar” i dag. Hun har skrevet så pent om meg at jeg ble helt satt ut❤. Tusen takk solliv😊.
Og hun har tilogmed funnet en god beskrivelse på diagnosen jeg har. Den har hun delt i en link i innlegget sitt. Det syns jeg var veldig fint. Det er ikke alle som vet hva det er. Du kan lese innlegget hennes ved å trykke HER. Jeg vil anbefale dere som ikke følger solliv og hennes blogg og ta en titt inn i hennes verden. Hun er helt rå på å komme seg ut på tur hver eneste dag. Uansett vær er hun ute og går. Gjerne med ei god nistepakke på lur. Hun knipser flotte bilder fra turene sine. Og nå har hun også begynt “gåskolen”, for å få oss som ikke er så flinke til akkurat dette ut av sofaen. Jeg skal innrømne at jeg ikke har kommet så langt som til dag 1 der ennå. Men mye av grunnen til det er den forbaska hodepinen som har satt seg fast hos meg. Heldigvis har jeg legetime på fredag. Så får hun se på blodtrykket mitt igjen. Skjekket det hos datteren min i går. Og det er fortsatt for høyt, selv med en god dose medesin. Jeg får begynne fra dag 1 på gåskolen når hodepinen er borte. Er ikke du heller god på å komme deg ut? Les bloggen til solliv!! Der får du inspirasjon. Det er ikke bare turer hun skriver om. Det er også litt om hvordan hverdagen er med nedsatt hørsel. Ikke bare – bare det heller.
Jeg gir opp dagen i dag. I hode mitt durer det og er vondt. Har vært sånn noen dager nå. Trykk i øra og svimmel, men jeg har i det minste fått tatt meg en dusj. Og nå har jeg laget og spist en enkel middag. Nå er ikke tårene så langt unna, så jeg skal finne dyna og legge meg på sofaen. Jeg blir så innmari oppgitt når jeg har 100 planer på en gang som svirrer og surrer rundt i hodet hvert minutt jeg er våken i døgnet. Og det er ganske mange timer for tiden. Det blir seint på natt før jeg sovner av utmattelse. Da er enda flere idéer klekket ut.
Jeg hadde håpet å sy litt mer i dag. Men så nærmer det seg jo slutten på soppsesongen, så jeg burde absolutt vært ute på en sopptur til. Og jeg skulle farge garn og strikke ferdig lua. Men når alt spinner rundt og hodepinen kommer nesten før jeg rekker å våkne skikkelig på morgenen/formiddagen nytter det ikke med noen ting. Jeg har surret rundt i morgenkåpe til jeg endelig kom meg i dusjen langt utpå ettermiddagen. Enten er det alle planene som slår krøll på seg i hodet eller så er det noe galt med blodtrykket mitt igjen. Det er noe som ikke stemmer.
Det har vært stille fra meg et par dager. Jeg hadde bursdag på onsdag. Og vannet forsvant dagen før. Det ble det litt problemer ut av. Men det løste seg ved å dra i butikken og kjøpe rundstykker, baguetter og pålegg. Det som nesten var værre var at husverten og mannen holdt på i timesvis ut og inn og opp og ned trappa til kjelleren. Da måtte jeg passe på Dino hele tiden, så han ikke forsvant ut døra. Og da blir det kluss i et hode med 100 planer. Jeg hadde håpet jeg kunne fått begynt på genseren jeg skulle sy til meg selv, eller begynne med fargingen av garn. Nå har jeg nemlig endelig fått en boks med alun som jeg vil bruke på garnet før jeg ha det i fargruppa. Men det gikk jo ikke uten vann! Jeg skulle også vært på en skogstur til, for å finne mer sopp til fargingen. Men jeg har plutselig fått helt oppheng på symesterskapet på nrk og har nå sett alle episodene på nett, pluss en tidligere sesong og masse annet sy-greier. Vel… da har det tatt noen timer også. Både på dag og nattestid. Idéene bobler og koker i toppen. Strikke julegaver holder jeg på med også. Har tatt noen runder til på lua. Den er jeg ferdig med mønsteret på. Så den går det faktisk an å sitte og slappe av med innimellom. Men det er ikke så lett å slappe av når hodet jobber på spreng. Jeg får trykk i øra og blir svimmel rett og slett. På butikken i går kveld gikk jeg nesten og sjangla Da ble jeg litt bekymra. At det ikke skal kunne gå an å ha en tanke i hodet av gangen. Eller om jeg bare hadde hatt en hobby eller interesse. Ikke alt på en gang. Irritert blir jeg også, når noen forstyrrer meg i kaoset mitt. Det beste er å ha en hel evighet…altså noen dager ihvertfall, helt for meg selv. Selv om mannen min er helt super til å la meg holde på med mitt….til jeg blir syk av det. Da sier han i fra at det må bli ei lita pause. Som regel hører jeg på det. Men hodet jobber alikevel, hvis jeg ikke prøver å konsentrere meg om noe helt annet, på TV eller noe. Jeg får rett og slett for mye innputt og idéer fra blogger og facbookgrupper. Jeg vil så gjerne gjøre alt det andre holder på med. Gå tur, strikke, sy, plukke sopp, lage gode middager, farge garn, skrive bok , skrive blogg. Jobbe skulle jeg også gjort, men den tanken har jeg gitt opp for tiden. Jeg venter på beskjed fra nav om hva som skjer videre. Det blir antagelig søkt om ufør. Men ting tar tid. Dagene flyr fra meg uansett, med tanker og smarte ting jeg skulle gjort. Noe av det får jeg faktisk gjort også. Det er bare så vanskelig og bestemme seg for hva. Og når halve dagen går med til å prøve å sortere og velge en idé, forsvinner dagen bare som et “plopp”. Forresten har jeg jo et bokprosjekt liggende også. Og da jeg først får dratt frem vaskebøtta lukter det faktisk ganske godt..det er ikke grenser for hvor mange valg det er å ta i løpet av en dag. Det er ikke rart det går trill rundt for den stakkars hjernen. Faktisk har jeg vært innom tanken flere ganger nå om å kontakte legen for å begynne på medisiner igjen. Men jeg husker hvordan dagene ble da. Kjedelige, trøtte og Zoobieaktige. Det er ikke noe ålreit liv. Jeg skal prøve å takle dagene som de har vært nå uten medisin. Enten i 100, eller bråstopp og alt er meningsløst ei stund på sofaen. Noen dager er sikkert normale også vil jeg tro. Men jeg flyr i hvertfall opp og ned som en jojo. Her er noen av prosjektene mine nå om dagen.
De 2 siste dagene har jeg kjørt meg helt til bunns igjen. Enda en lys idé har dukket opp, og hodet har kokt siden da. Både natt og dag. Alt skal selvfølgelig leses og finnes ut av med en eneste gang. Og det er mye å se over. Googler og finner frem både den ene og den andre siden og leser.
Det nye nå er farging av garn. Tilfeldigvis kom jeg over det på ei soppgruppe på facebook. Jeg har ikke prøvd det ennå. Jeg må lese meg ferdig først, kjøpe garnet jeg trenger, og samle nok av sopp og annet som kan brukes til farging.
I dag vil ikke kroppen være med på noe av det hodet vil. Det bobler over der oppe, mens kroppen ligger stiv og anspent som en buestreng på sofaen. Jeg er SINNA, skikkelig FORBANNA, OPPGITT, FRUSTRERT, MØKK LEI, har lyst til å kaste alt rundt meg veggimellom. Jeg er lei meg og sliten av alt som koker i hodet. Men det nytter ikke å komme igjennom med noe annet. For å prøve å la kroppen slappe av måtte jeg ty til en valium i sta. Jeg prøvde å forklare mannen hvor sint jeg følte meg…. inni hele meg. Jeg har så lyst til å ut å finne et eller annet som kan brukes til farging. Men demne dagen er det bare å gi opp. Jeg veit godt at dette bare er småtterier i forhold til problemer andre har, som er mye verre enn mine. Men akkurat nå føler jeg at det er for mange dager som bare blir borte. Jeg har så mye jeg skulle gjort. Men hodet bruker opp all energien. Det henger seg fullstendig opp i glupe og mindre glupe idéer. Og det jobbes i et tempo der oppe som tar helt luven av meg.
I går kveld kom jeg meg en tur ut i skogen. Fant litt sopp. Men bare matsopp. Det har ligget til tørking i ovnen i natt. Steinsopp og Sandsopp. Litt måtte jeg smake på til kveldsmat. Steinsoppen er virkelig en innertier. Trenger ikke kjøtt når man har den.
I kveld for jeg greie meg med cola og cheezdoodles, som mannen kjøpte med til meg. Og grave hodet inn i tv- skjermen.
Det går litt hurramegrundt i toppen for tiden. Det går i sopp, studering av sopp, bær, og safting og sylting. Noe husarbeid, middag, hår som skulle vært farga, og nå har det sneket seg inn noen syplaner også. Mannen skal nemlig hente et stoffstykke til meg i dag som jeg kjøpte på facebook i går kveld. Det var egentlig for å slippe å reise helt til stoff og stil. Jeg trenger fór til den neste lua som er bestilt. Og det stoffet jeg fikk tak i i går tror jeg passer. MEN…. det er masse stoff igjen på det stoffstykke skjønner dere. Og da begynner hode å jobbe selvfølgelig. Hva kan resten brukes til??? 🤔 Noe til meg selv?? Helt sikkert!
Nå reiste mannen for å gjøre en hel masse ærender på en og samme tur. Han blir nok borte noen timer. Så kan jeg tulle rundt for meg selv i dag. Fikk laget meg frokost og husket medisinene nå. Det er jo en begynnelse. Klær har jeg fått på meg og kaffen begynner og virke. Jeg tror jeg skal gå for å sette på oppvaskmaskinen først, og så skal jeg plukke rene solbær- og ripsbuskene. Det er ikke mye igjen på dem. Så jeg må prøve å redde restene. Safta går unna her i huset. Måtte ta opp mer fra fryseren alt i går.
Den siste fangsten med kantareller gikk med til middagen i går. Så nå må jeg ut å lete etter mer av det også😉 Jeg var så sliten i hode i går at dagen var stort sett over etter middagen for min del. Vi tok en middagshvil, men jeg var i grunnen klar til å legge meg igjen med en gang. Men vi måtte en tur i butikken før den stengte. Og da tenkte jeg “SOPP!! Jeg blir med , så kanskje vi kan stoppe et sted å kikke litt etter det når vi først er ute og kjører” Så jeg slepte meg med ut i bilen, med poser klare til fangst.
Første stopp var ved bensinstajonen. Og der så jeg bare denne fine blomsten.
Ingen sopp i skaukrullen der. Fant en annen blomst som jeg dro med meg. Jeg har nemlig funnet ut at det er mange planter og vekster som kan brukes til div ting. Eller… det har jeg jo alltid vist, men aldri hatt tid til å finne ut så mye om det. Jeg søkte på nettet mens vi kjørte videre. Så forsvant den ut vinduet. Ubrukelig 😐 Da var jeg klar til å konsentrere meg om sopp igjen. Satt og nistirret ut vinduet mens vi kjørte innover i skogen. Men så ingenting i farta. Vi stoppet et par steder og gikk ei runde for å se, men fant ikke en eneste soppskalle. Lite med blåbær var det der oppe også. Men litt tyttebær begynte å modnes såvidt. Så jeg tok med en neve med det. Det var så mye kart ennå at vi får heller reise opp dit om en stund og plukke mer.
Men altså…. Jeg kan ikke sitte her og sitte her! Jeg må begynne med noe😉
Nå er ferien slutt for de fleste. Jobben kaller igjen. Jeg savner jobben min og kollegene mine. Kjenner at jeg føler meg litt utenfor samfunnet.Men det ser ikke ut til at jeg kommer meg tilbake dit. Er jeg heldig får jeg lov til å jobbe noen vakter innimellom, hvis det er behov for folk og jeg er i form til det.
I dag plundrer jeg med å våkne, selv om jeg har sovet mange timer. Antageligvis er det fordi jeg var overtrøtt etter det jeg holdt på med i går. Men det var veldig godt å få tatt litt av innhøstningen fra hagen. Tilslutt i går kveld hjalp jeg mannen å bære inn en del materialer, og det tok litt på. Men han syns jeg var sprek som klarte det😊 Tross alt er jeg vant til sjauing på jobb.
Det som gjør alt så vanskelig er at jeg aldri kan vite hvordan dagen min blir. Enten kan det gå i full fart ( noe det veldig sjelden har gjort i det siste) eller så klarer jeg ikke annet enn å stå opp og spise i løpet av dagen i perioder. Heldigvis begynner dagene å bli litt bedre nå. I går fungerte jeg fint og det har jeg tenkt til i dag også. Planen er å gjøre noe med noe av bæra jeg plukket inn, og jeg må prøve å strikke ferdig ei lue. Pluss bake brød. Resten får jeg ta som det kommer. Og det er nettopp det som er problemet. Det er veldig vanskelig å kunne planlegge dagen. Plutselig… Helt fra det blå kan jeg stupe inn i mørket. Og da blir jeg der resten av dagen og litt til. Så med et knips ser jeg alt helt annerledes igjen og kan legge 100 planer. Som da blir helt kaos fordi jeg ikke klarer å sortere ut hva jeg skal begynne på. Og sånn går runddansen. Når hodet har jobbet lenge nok med alle planene og ikke får bestemt hva som er viktigst kommer gjerne hodepinen og duringa i hodet og ørene. Til slutt blir det bare til at jeg går og legger meg , lukker øynene og stenger ute hele verden.
Det begynte å snike seg inn tanker da jeg satt her med kaffen min i sta. Om kulde og kald vinter.. fysj! Men jeg klarte å jage de bort. Jeg tenkte “nå må du gi deg!! Det er grønt og flott der du sitter!! Temperaturen er helt topp. Jag de stygge tankene vekk og lev i nuet!” Så jeg skal prøve å leve etter det i dag… å leve i nuet. Det lærte vi om på bipolarskolen jeg gikk på. Om jeg bare kunne klare å huske på noe av det vi lærte der for å overleve dagen med noenlunde livskvalitet. Kanskje jeg skal finne frem permen derfra. Det var faktisk veldig mye nyttig vi lærte der. Blant annet om å forstå oss selv og hva sykdommen gjør med oss.
Med rolige dager i mitt eget tempo håper jeg at jeg får mange gode dager i fremtiden, selv om jeg føler meg utenfor da jeg ikke klarer å jobbe.
