Mannen er hjemme for ei god stund siden fra jakta. Nå ligger både han og Dino rett ut og tar en hvil.
Jeg svinser rundt litt her og litt der. To brød er nettopp satt til etterheving. Jeg har henta inn en stoor pose med ved. Nå brenner det godt i ovnen, og jeg storkoser meg. Heklinga mi skulle jeg begynt på for lengst, men jeg kom ikke lenger enn til sette håndarbeidsposen klar ved sofakroken. Av en eller annen grunn, og antageligvis på vei til noe annet, kom jeg på et fotografi med ramme som jeg skal henge i den nyvaska gangen. Jeg har funnet frem skruer og husmorverktøyboksen med det jeg trenger. Begynte å måle og merke opp på veggen hvor bilde skal henge. Så kom mannen hjem fra butikken, og det ble ei kaffepause. Da kom jeg plutselig på at det var på tide å bake ut brødene. Og innen jeg var ferdig med det, så hadde mannen og Dino sovnet. Så nå har jeg ikke så mange valg jeg kan pusle med. Enten sette meg med håndarbeide, eller lese videre i boka jeg holder på med. De sovende vesenende som har rigget seg skikkelig til i sofaen skal få nyte fred og ro ei stund.
Det har begynt å rulle og gå med glupe idéer i toppen igjen. Og da jeg kjørte tur-retur Hønefoss i går kveld, rakk jeg finne ut mye rart. Mannen fikk servert en av planene da jeg kom hjem. Den var han faktisk ikke uenig i. Problemet er at da må vi ei hyttetomt.
Da skjønner vel noen her at jeg ikke har hatt godt av å se på Sommerhytta som går på TV nå. Rull, rull, videre til neste plan.
Stuebord…det burde det gå an å lage selv. Hvis jeg rapper noen av materialene mannen har i uthuset.
Men jeg har også en plan med sement. Det er et prosjekt jeg gjerne skulle testa ut. Men har jeg sement??? ..NEI. Og har jeg bilen hjemme?? …NEI. Har jeg tenkt til å begi meg ut på gåtur til nærmeste byggevare og bære en sementsekk hjem??? … NEI. Og har jeg masse annet jeg er nødt til å gjøre først???….JA.
Plenklipping, vedstabling og brødbaking må komme aller først.
Om det ikke blir brød i dag, så skal snart ett brett med rundstykker i ovnen i hverfall. Det er like godt som brød.
Og mens jeg har skravla i telefonen ei stund i dag, har jeg strikket på denne kluten.
Den er fin og strikke på mens planene slåss om plassen i toppetasjen også. Det går av seg selv. 2 rett og 2 vrang, og en kant med 4 rette i begynnelsen og slutten av pinnen.
Jeg har kommet et stykke oppover på den mens jeg har vært i tenkeboksen og i telefonen.
Nå skal rundstykkene i ovnen. Og da de er ferdig stekt, står det plenklipping øverst på lista.
I går ble det fryktelig tidlig kvelden på meg . Jeg kom hjem etter en halv dag på farta og måtte bare stupe inn å få lagt meg på sofaen.
Tårene rant, jeg var skikkelig sinna inni hele meg. Blodtrykket dalte nedover og jeg hadde ikke sjans til å virke mer resten av dagen. Jeg var så sinna og frustrert at mannen fant beroligende og dyna til meg. Så var jeg stort sett borte vekk i 3 timer. Det var godt. For jeg hadde nemlig en del ting til jeg skulle gjort i løpet av kvelden. Og det hadde jeg ingen mulighet til å greie å få til uansett.
Jeg skulle høstet rabarbra og laget et eller annet av den. Og jeg hadde fått med meg 4 små makrell, eller pir som det visstnok heter når de er så små. De hadde jeg tenkt til å steke til kvelds. De var ikke tina helt da jeg kom hjem, så mannen la dem i kjøleskapet og sa jeg kunne steke dem i dag. Etter 3 timer i halvdøs var jeg oppe og fikk i meg et par brødskiver og skifta til natt-tøy. Så kunne jeg sove videre.
I dag er det heldigvis søndag. En dag jeg har innført som helt lovlig hviledag . Men planene buldrer likevel. Jeg får bare ta det som det kommer i dag. Tror jeg skal finne en av bøkene jeg hentet på biblioteket i går og grave hodet inn i handlingen der. Kanskje alt annet blir borte etterhvert da .
Før den elendige avslutninga på dagen startet jeg friskt ut. Jeg tok en kjapp dusj. Håret trengte ingen vask, så det var fort gjort. Så brukte jeg rettetang på håret. Jeg skal jo tross alt begynne å bli fjong. Litt sminke. Og til slutt den nye leppestiften. Da var jeg ferdig fjonga og klar til å reise ut på dagens gjøremål. Følte meg ganske så vel ei stund.
Jeg så på klokka at jeg hadde tid til en liten svipp oppom i gården til min datter og barnebarn før biblioteket stengte. Og det var jammen flaks at jeg bestemte meg for det. For der sto de ferdig pakket med sykler, henger, telt og hundevalp og var helt klare for en annerledes ferie enn de pleier.
Jeg tok ikke bilder av dem . Tror ikke de er så begeistret for å bli offentliggjort. Men jeg skal nok høre om å få lov snart.
Det var ikke meningen de skulle reise før på tirdag, men de hadde ombestemt seg og ville reise oppover mot Lillehammer allerede i går. Så lurte de på å kjøre en tur til Trysil, før de skulle tvers over landet og til Molde.
Jeg har bedt om bilder fra turen og lov om publisering av dem. Så får vi se da. Fikk en god ferieklem av begge ungene og vinket dem av gårde med ønske om en fin tur.
Så var det innom biblioteket og hente bøkene jeg hadde bestilt, før jeg reiste bortom min mor en tur. Der rakk jeg såvidt noen ord med yngstemann og ei venninne . De stakk nesa innom før de skulle videre til campingen vi har vært på og alle år. De skulle fiske der oppe.
Så kom den andre sønnen min hjem, og da ble det brått grilling . Han fyra grillen og satte i gang. Vi andre trakk ut i finværet vi også.
Her er kokken Kenneth.
Hans kone Phurita…min svigerdatter.
Den ølen er ikke hennes altså, det er kokkens.
Min mor, som var veldig blid i går.
Og jeg selv, som var fjong så lenge det varte. Min datter sa jeg var fin på håret, så da er jeg nok inne på rette sporet. Fikk komliment av mannen før jeg reiste også…rødme, rødme ..
Så…så langt var dagen helt perfekt. Jeg fikk hilst på alle mine aller nærmeste. Det var bare så synd at den endte som den gjorde. Men, men sånn er det bare.
I går klarte jeg virkelig ikke å få opp piffen. Satt ute og prøvde meg på håndarbeide på formiddagen. Begynte og hekle på et hånkle til kjøkkenet eller badet. Etter noen få runder gikk det plutselig over til at det kanskje heller skulle bli ei babyjakke eller sommerjakke eller topp til meg selv. Jeg ga opp. Utpå dagen var det bare å finne sofa, dyne og pute. Dino og jeg hadde stort sett denne stilen resten av ettermiddagen og kvelden.
Dino hadde ingen bok å lese i. Det hadde jeg. Jeg leste til øynene gikk i kryss, sovnet noen få minutter og leste igjen.
Da det endelig ble normal leggetid klarte jeg ikke å lese lenger.
Hodet hadde masse å styre med. Syprosjekter slåss om plassen med hårfarger og frisyrer. Det var masse som måtte Googles. Jeg skal tross alt til frisøren i morgen. Det er vanskelig å bestemme seg for både frisyre og farge.
Og jeg ønsker meg en tur på Stoff&Stil. Mannen har lyst på noe i veldig tynt stoff. Noe til hjemmebruk i varmen. En slags sommerkoseslengedress….det ble et langt ord. Jeg selv skulle hatt både ene og det andre også. Jeg har masse stoffer jeg kan bruke til meg selv her, så jeg har alltids noe jeg kan begynne med. Det er noe av problemet. Jeg får aldri bestemt meg. Det skal rett og slett tenkes i hjel først. Det ender med full kræsj i toppen, jeg blir liggende, og får ikke begynt på noen ting. I går ble jeg helt oppgitt over at jeg ikke klarte å begynne på sorteringen av stoffene. Det var det jeg hadde gledet meg til å starte med, etter at jeg var så heldig å få tak i hyller å ha det i. Jeg som har vært i såpass fin form den siste uka. Tilogmed vært en del på farta. Jeg er fullstendig klar over at det plutselig er bråstopp. Men blir like skuffet hver gang. Hodet vil, det jobber på spreng, men resten er i full streik. Det er rett og slett overproduksjon av idéer som foregår i toppetasjen. Pluss en del hverdagslige ting som stikker seg innimellom alt det andre som går for seg der oppe.
Resultat: Nesten ikke søvn i natt, og fullstendig utslitt av kaoset med tankespinn som fyker rundt i et evig surr hit og dit. Nå er trykket på plass i ørene og det suser i hodet. Fortsatt foregår det en hel masse der oppe, så det er ikke så lett å konsentrere seg og få alt ned på “papiret”. Jeg gir meg for nå. Før jeg roter meg helt bort.
Det er en spesiell dag for oss i dag, så jeg håper jeg klarer å stable meg nogenlunde opp utover dagen.
Ha en flott dag😚 Jeg må ha mat nå. Har brukt en hel evighet på dette her, mens mannen har besøk ute.
Her går det bare rundt og rundt i toppetasjen. Enda har jeg ikke gjort annet enn og fått i meg mat et par ganger. Løst opp nok ei tugge i et garnnøste. Og strikket noen få runder.
Tugga i hodet har jeg ikke fått orden på. Det surrer og går i ett der oppe. Idéer om hva jeg skal sy, hva jeg skal strikke etter at toppen er ferdig, om jeg skulle dratt fram vaskebøtta igjen, også var det plantene da, noen skulle vært plantet om, det er MASSE å gå igjennom på nettet, fullt opp av nyheter, politikk, surdeigsbakst, pinterest og you name it. Hodet verker, og nå ser jeg at jeg bare har kommet omtrent halvveis i drikkeplanen, som er borti 2 liter væske. Jeg får helle innpå mer vann.
Nå er jeg ihvertfall klar til enda fler idéer på symesterskapet. Det begynner NÅ….phu.. Jeg skal legge hodet på puta, dra over meg dyna og innbille meg at akkurat det programmet skal roe topplokket. HAHAHA. Så god tro har jeg i det minste ikke. Det gjør det nok heller hakket værre.
Hodepinen jeg fikk på fredag holdt seg ut hele dagen. Og blodtrykket var plutselig høyt igjen. Men ikke så høyt som det har vært i månedsvis.
Jeg har stort sett sovet siden jeg kom hjem fredag ettermiddag. Helt tom.
Lørdag kom det snikende stygge tanker…farlige tanker. Tanker om hvor lyst, varmt og fint det ville vært å være på reise videre fra denne mørke verden. En stygg verden med krig og uro, krangel og uvennskap, en energi man har fått utdelt en gang som er helt oppbrukt. Hva mer har jeg å utrette her? Heldigvis sa jeg i fra til mannen min..denne gangen.
Og jeg fikk en ettertrykkelig beskjed om hvor mange jeg er her for. Jeg har barn og barnebarn. Og jeg har en mann som elsker meg langt inn i hjerterota. Og jeg har en mamma. Selvfølgelig vet jeg det. Men når hodet går i svart er det vanskelig å innse. Noen ganger blir jeg bare så sliten, så sliten av livet. Mannen min fikk meg til å prøve å snu tankegangen. Han blir livredd når jeg er på det mørkeste. (Og jeg hater å ødelegge dagene hans med mitt humør. Helst burde jeg holdt meg helt for meg selv med lukket dør på soverommet. Det hadde ikke gjort meg noe. Men noen ganger blir han redd bare jeg skal opp på badet.)
Han liker ikke å la meg være alene. Det kan jeg forstå. Hva hvis det var meg som plutselig ble stående igjen alene. Det hadde jeg ikke taklet. Og jeg forstår også at han ikke vil takle å bli igjen uten meg her på jorda . Så… Jeg skal fortelle han at han ikke har noe å frykte foreløpig. Jeg har bestemt meg for at jeg skal love å gi han et tegn hvis jeg får disse tankene og planene igjen. Om det så bare er å rekke opp hånden, som skal betyr RING!!
Når jeg er så langt nede orker jeg nesten ikke å prate selv eller lukke opp øynene.
Tanker og planer surret i hode hele lørdagskveld og natt. Og det værste var nok at jeg bestemte meg for å ikke si noe neste gang. Nå har jeg våknet litt igjen og ombestemt meg med akkurat det.
Jeg har tross alt skrevet under på et papir på bipolar-skolen hvor jeg gir han lov til å ringe min lege eller andre behandlere hvis jeg er til fare for meg selv. Så får jeg heller låses inn et sted til det værste er over.
Kanskje er det på tide å finne frem permen fra skolen å bla litt i den. Det var mye å lære om seg selv og lidelsen der.
Men nå er det all den dårlige formen jeg har sånn ellers også. Mannen er redd for at det er en hjertesykdom eller noe annet i tillegg, som gjør at jeg sover, sover og sover, siden blodtrykket vimser fra for høyt til for lavt. Det har det gjort nå hele helgen. Og plutselig slår det til med en normal måling innimellom. I går morges var pulsen nede i 41 da jeg prøvde å stå opp for en kaffekopp. Klarte ikke å holde øynene åpne en gang der jeg satt og dinglet. Så det var bare å ta nok en dag på sofaen.
Jeg er superheldig som har den mannen jeg har. Som ikke maser om noen ting da jeg har disse dagene. Men hvor lenge skal han, og jeg, orke å holde ut et liv hvor dager, uker og måneder går uten særlig bedring.
Legen min har ment i flere år at sovingen og utmattelsen kommer av depresjon.
Jeg er ikke helt på bunnen i dag. Har vært oppe og tatt en kaffekopp. Mannen har reist for å holde på litt med en bil igjen. Og jeg skal prøve å sette meg oppreist å strikke litt. Dra vekk gardinene fra vinduene og få inn dagslys.
Dette er ikke et syteinnlegg, men en forklaring på mine vonde tanker. Og hvordan en bipolar lidelse forsterker følelser både i oppturer og nedturer. Signaler i hjernen som ikke er helt som de skal være.
I dag har det vært helt stille i hodet og brystkassa i nesten 3 timer etter at jeg våknet ( ble vekket😉). SUPERGODT, men også nesten litt rart etter så lang tid.
I løpet av de timene hadde jeg en prat med venninna mi på telefonen om bl.a rutiner. Noe som egentlig er spesielt viktig for meg, men som det ikke finnes et snev av her. Og det har det vel heller aldri gjort. Rutiner er ikke min greie. Det går mer på kaos og hytt og pine-metoden. Så der fikk jeg den påminnelsen😃 Og den trengte jeg…så har jeg noe å jobbe mot. Jeg MÅ få til noe i hvertfall. Litt etter litt, og en ting av gangen. Jobbe, jobbe og jobbe med saken.
Da klokka var 13 var det slutt på freden både her og der. Altså inni meg og min ikke helt medgjørlig kropp. Så det måtte en hvil til igjen.
Men, men…jeg kom i gang med noe i løpet av de 3 timene i tillegg til telefonsamtalen. Nå har det vært et par timers hvile og jeg skal gjøre en innsats til her hjemme. Mannen blir nok borte ei stund til i dag regner jeg med, så det er ikke middagstid enda😊
I morgen får jeg besøk av venninna mi. Da skal vi kose oss med middag og masse skravlings. Middagen handlet jeg inn til i går, så den er i boks. Ingen butikktur på meg i dag.
Da begynner jeg på dagens andre “økt” da😁 Ha en fin dag/kveld😚
Det ble noen dager stille fra meg nå. Så jeg skal gjøre et forsøk på en oppdatering.
Denne uka har vært preget av angst, uro og hjertebank. Hadde legetime i går for å kontrollere blodyrykket. Endelig ser det ut til at det begynner og ligne normalt😊 Legen var veldig fornøyd og det er jeg også! Nå skal jeg bruke de samme medisinene som jeg har brukt den siste uka. Og ned til kontroll igjen om 2 uker. Kunne tilogmed slippe å måle trykket 3 ganger daglig. Bare ta noen målinger litt i hytt og pine. Jeg fortalte om noe som har gått for mye inn på meg den siste uka, og da sa hun at vi måtte ikke glemme at jeg har andre diagnoser. Angst og bipolar lidelse. Bipolar lidelsen gjør at humør og stemningsleie kan skifte veldig fort. Fra sprudlende opplagt til rett i kjeller’n. Eller omvendt. I hvertfall gjør det det på meg. Og det er jeg klar over. Og at det er angstanfall jeg har hatt i begynnelsen av uka skjønte jeg også selv. Så den voldsomme og urolige hjertebanken kommer nok av det. At jeg sover så utrolig mye kan være en underliggende depresjon i tillegg til alle medisinene som er prøvd i det siste. Nå ser det i hvertfall ut som blodtrykket er på rett vei…endelig! Det andre får jeg bare leve med. Jeg har vært våken og gjort litt i dag. Og gardinene er dratt vekk fra vinduene. Det er lyst inne i stua. Men nå er det visst nok. Hjertebanken er på plass, hodesusen også, så jeg har tenkt til å legge meg og lukke øynene. Beste middelet for å stenge verden ute. Bite i det sure eplet og være tålmodig. Det går over denne gangen også… en eller annen gang.
Hodet suser, og har gjort det i hele dag. Men jeg har bare måttet holde meg fast i bordet en gang i løpet av dagen. Da svimlet det rett etter at jeg reiste meg opp. Utpå kvelden har jeg klart å komme meg i dusjen. Målte blodtrykket rett etterpå bare for å se hvordan det lå an. Det var noe for høyt, men ikke mye😊 Det er eneste gangen jeg har målt etter morgenmålingen. Jeg har strikket ferdig lua i dag, men ikke festet trådene. Måtte ha noe å pusle med etter den rørende begravelsen til Ari Behn.
Det tok tid å fordøye alle de flotte talene som ble holdt. Spesielt den datteren Maud Angelica leste for sin kjære pappa. Tårene silte mens jeg så og hørte på henne. Har så forferdelig vondt av de stakkars jentene, og resten av familie og venner som sitter igjen. Samtidig kom hun med et inderlig budskap til alle som sliter psykisk. Det finnes alltid en løsning…søk hjelp! Be om hjelp!
Det er ikke alltid det er lett å finne lyset i tunellen nemlig. Noen ganger er det veldig mørkt og vanskelig å se meningen med hvorfor man i det hele tatt er på denne jorda. Stakkars mann, som han må ha slitt, når valget ble som det ble. Det er bare så forferdelig trist når noen velger den veien. Og det er lett for de som sitter igjen og slite med skyldfølelse. Noe å tenke på! Men ikke lett å tenke noe som helst i de mørkeste øyeblikkene.
Nå skal jeg sove snart. Og ønsker alle en god eller bedre dag i morgen😚
Jeg ordnet meg julefrokost da mannen dro avgårde tidlig i dag. Det smakte av jul i det minste. Nybakt brød med sylte og sennep…og nissemelk😊
Satte frem smørpakka på benken i tilfelle jeg skulle finne på å bake i dag. Det er da tross alt noen timer igjen av dagen. Selv om jeg allerede har måttet ta en lur.
Vaskemaskinen er satt på ullprogram. Den er sikkert ferdig alt. Jeg får kreke meg frem fra dyna å få alle sokkeparene ut på tørkestativet.
I går var mannen på apoteket for å hente mer medisiner. Bl.a selo-zok. Blodtrykksmedisinen jeg bruker. Og der hadde han spurt om bivirkningene på den. Siden jeg er i så dårlig form som jeg er og har vært så lenge nå. Sover utrolig mye og orker ikke noe særlig ellers heller. Han fikk til svar at det de oftest hørte av de som gikk på max dose av den ( som jeg gjør)var nettopp sånn som jeg er. Slapp og trøtt. Pga lav puls. Altså at hjertet jobber i sirup-fart. Og så fant jeg ut selv at med diagnose/depresjon blir det et skikkelig sammensurium av negative tanker og trøtthet. I går vurderte jeg om jeg skal ta opp med legen på tirsdag om hva hun mener om å begynne på antipsykotika igjen. Jeg har IKKE lyst! Jeg følte meg som en Zoobie med den andre typen jeg prøvde, trøtt og la på meg. Var ikke meg selv. Den første jeg prøvde fikk jeg utslett over hele meg i løpet av ei uke. “Restless legs” fikk jeg også. Av begge to tror jeg.
Men jeg vet ikke hvor lenge jeg orker å være som jeg er nå. Kanskje går det an å prøve en annen blodtrykksmedisin i stedet også. Ikke vet jeg. Det er bare det at nå ser det ut til at blodtykket er ganske stabilt og normalt. ENDELIG. Det er neimen ikke lett å vite hva man skal gjøre. Jeg får spørre og grave hos legen på tirsdag. En ting jeg ihvertfall kjenner jeg er mer og mer glad for, er at jeg slipper å tenke mer på jobb oppi alt sammen!
