Som skrevet i går skal jeg på en ukes Hokksund-tur. Jeg skal reise i dag, men har ingen grunn til å stresse. Jeg tar hele pakkeprosessen med ro. Det er nemlig mye jeg skal ha med meg. Men så lenge jeg har laget meg ei huskeliste tenker jeg det går veldig fint.
Jeg mangler en del søvn fra i natt. Et par kaffekopper har hjulpet en del, og nå står oppvaskmaskinen og går. Nå er jeg snart klar for “frokost”. Og jeg vil prøve å få meg meg det siste som skjer i krigen. Skummelt, men jeg må følge med syns jeg. Jeg krysser alt jeg har for at dette tar slutt så fort som mulig. Når det blir alt for mye info, graver jeg hodet inn i serien jeg leser. Tenk om de som står midt oppe i denne krigen hadde hatt mulighet til å gjøre det samme. Men de stakkars menneskene har mer enn nok med å kjempe for landet sitt, og overleve.
I dag er det knallvær, og humøret er stigende. Jeg har begynt forberedelser til en lang Hokksund-ferie. Min mor ser ut til å ha sluppet unna coviden denne gangen, så nå er det trygt å ta en tur dit igjen. Klesvaska er hengt opp. Den er tørr til i morgen. Planter og blomster har fått vann. Da lever de til nød ei ukes tid til i hvertfall. Kunne jo ty til mannen med påfyll hvis det trengs, men er usikker på om de vil overleve akkurat det.
Jeg skal ha med symaskin, stoffer, og alt mulig tilbehør. Det trenger også en del forberedelse.
Jeg har sittet ute i solveggen med kaffekoppen og ei sybok for å finne ut hva jeg bør ta med av stoffer. Deilig.
Min mor har mange hobbyer hun også. Bl.a å lage kort. Så disse dagene skal vi bruke til hobbyting på hvert vårt bord i stua. Stua kommer til å bli omgjort til hobbyrom. Vi får bare rydda unna det værste på spisestuebordet når middagen skal nytes. For middager skal vi også kose oss med. Vi skal egentlig bare kose oss ei uke vi nå. Se på tv sammen utover kveldene er også kos. Vi liker stort sett de samme programmene. Og hvis vi er veldig flinke klarer vi å komme oss ut på noen korte gåturer i tillegg. Det bør vi absolutt!
Det er masse å glede seg til de kommende dagene, og det kjenner jeg at jeg gjør nå.
Håper du også har noe å glede deg til. Fin søndag ønskes deg 😚
I går tok jeg bilen og kjørte ned til Hokksund. Jeg skulle hente de 2 siste bøkene i serien jeg leser på biblioteket , og jeg måtte innom stoffbutikken en tur og kikke også. Det ble bare noe småtteri på meg der denne gangen. Skråbånd, en snelle med sytråd, og et par strikk i forskjellige bredder. Jeg har nok stoffer liggende her som jeg må bruke før jeg går bananas med påfyll. Har vært våken siden 3 nå i natt og prøvd å finne ut hva jeg skal begynne på. Har drukket kaffe og bladd i sybøkene jeg har her.
Dagene har ikke alltid vært like gode, både med det ene og det andre. Men i dag har jeg bestemt meg for å kjøre i gang symaskinen igjen.
Det var knallvær da jeg reiste nedover i går. Så jeg tok med masse hundeposer og la i bilen. Jeg regnet med at jeg skulle gå en tur med Esther da vi først hadde forvillet oss ut av skyggedalen her oppe. Vi har jo sol fra morgenen og til langt på dag her da, men så er det plutselig slutt på den. Noe som er veldig synlig da vi kommer kjørende fra full sol og masse lys og over til skyggesida utpå ettermiddag og kveld.
I Hokksund var det full vår sammenlignet med her. I hverfall i sentrum, der jeg ville gå en tur. Etter besøket på biblioteket og stoffbutikken var det bare et par ting jeg skulle innom en matbutikk å ha, så jeg lånte en parkeringsplass utenfor Spar og tok med meg Esther og gikk.
Litt planløs var jeg de første meterne, men jeg bestemte meg ganske fort for å gå å se nærmere på de nye leilighetskompleksene som snart er ferdige ved Hokksund stasjon. Og videre derfra er det ikke langt å gå til kirken og kirkegården. Jeg ville innom grava til min far. På kirkegården var det farlig glatt å gå på de minste gangveiene.
Haug kirke. Her er jeg konfirmert, gift for 1.gang, og alle 3 ungene er døpt her. Her vil jeg også hvile når den tid kommer. Det er her jeg hører til. Jeg håper å kunne flytte nedover til mitt kjære hjemsted igjen lenge før den tid.
Her er runden jeg gikk.
Den ble ca 2 km lang. Og det var mer enn langt nok på en gang. For det siste stykke ble jeg både kvalm, svimmel, og skikkelig uvel. Noen sekunder trodde jeg rett og slett jeg kom til å svime av. Ikke var det et eneste sted det var mulig å sette seg ned heller. Jeg var helt ferdig, og superletta da jeg endelig kom bort til bilen med nøkkelen klar og fikk låst opp dørene med en gang. Der ble jeg sittende til jeg begynte å føle meg ok nok til å klare å gå inn i butikken å få handlet de 2-3 tingene jeg måtte ha.
Vel hjemme igjen 3 kvarter senere, fikk jeg slengt en ferdig pizzabunn som jeg fylte med litt diverse stæsj i ovnen. 20 minutter senere var den klar til å spises. Og da det var gjort var jeg fullstendig kaputt. Min dag var ferdig. Jeg ble liggende i en døs å høre på de forferdelige nyhetene om Ukraina et par timer.
Hvorfor må det alltid være krig, slåssing og fordervelse flere steder rundt om i verden? Er det bare ikke mulig å leve i fred og fordragelighet?
Mine tanker går til alle som lider, og frykter for sine liv der ute i all elendigheten. Stopp krigen!!!
I går ble vi bedt på taco hos min bonusdatter og -svigersønn. Svigersønnen hadde bursdag på lørdag og mannen har i dag. Det ble på en måte feiring av begge to på en gang det. Det var lurt.
Det er noen mndr siden de flyttet fra Drammen og oppover i vår retning. Faktisk var det første gangen jeg var der i går etter at de flyttet inn. Og det er ganske flaut når det ikke tar mer enn 20 minutter og kjøre over til dem.
De hadde fått det skikkelig koselig der borte. Jeg hadde på forhånd bare sett huset utvendig en gang før de flyttet inn, og en videofilm som de hadde filmet innvendig av alle de tomme rommene.
Jeg glemte helt å ta bilder av all den gode maten før vi spiste. Hele bordet var dekket av alt som tenkes kan til taco. Om vi ble en smule overmette? …JA! Men faktisk klarte jeg å styre meg bittelitt, enda så innmari godt det var, for jeg vet hvor trøtt jeg blir etter et måltid. Og vi fikk beskjed om at vi MÅTTE ha plass til kaker også litt senere.
Mannen derimot klarte ikke dét. Han sovnet i sittende stilling med Esther i fanget en halvtimes tid. Det var ikke så farlig, for vi skulle se på Farmen-finalen mens vi var der, og det har han ikke sett en eneste episode av.
Da vi reiste over skogen fra Presfoss til Krøderen snødde det temmelig bra her hjemme. Så jeg ble litt bekymra for hjemturen vi skulle ha senere på kvelden. Heldigvis snødde det mindre på den andre sida, og det værste snøværet fulgte ikke etter oss over dit. Så det gikk helt fint å kjøre hjem igjen.
Jeģ ble nok litt oppspilt etter å ha vært ute av døra og på besøk, for det har bare blitt et par korte dubber på meg i løpet av natta.
Det er ikke ofte jeg er med på noe lenger. Jeg orker rett og slett ikke tanken. Skal jeg besøke noen blir det en tur ned til min mor i Hokksund. Og da blir jeg der noen dager. Der ser jeg eldstesønn og svigerdatter også, de har jo bodd hos henne i flere år nå. Yngstemann har flyttet et stykke lenger bort i gata der, så han stikker som regel innom en tur da jeg er der. Ofte spiser han middag sammen med oss en av dagene.
Datteren min og barnebarna bor også i Hokksund. Men der er de opptatte alle mann. Det hender en sjelden gang jeg stikker innom da jeg er på vei hjemover hvis formen ikke er helt på bånn, og de tilfeldigvis er hjemme. Sånn er det med barn i skolealder. Veldig travle år. Lekser, treninger, og venner. De siste 2-3 ukene har de hatt korona alle sammen i tur og orden. På samme tid har yngstemann og kameraten han bor med også hatt det, og nå er det i full gang hos mellomstemann og svigerdatter. Da gjenstår det bare min mor av alle mine i Hokksund. Hun var ikke blitt syk da jeg snakket med henne i går. De andre to testet positivt tirdag og torsdag. Hun kan ha flaks og slippe unna. De går ikke så mye oppå hvetandre. Det gjenstår å se de nærmeste dagene. Jeg tenker jeg holder meg unna Hokksund minst ei uke til for sikkerhets skyld.
Nå begynner jeg å bli sulten jeg, så her blir det jammen tidlig frokost i dag.
Nå er jeg forhåpentligvis i gang igjen med gåturer. Det ble ei lang ukes pause. Jeg kjørte bort til sentrum og gjorde meg ferdig i butikken før jeg parkerte litt lenger bort i gata etterpå. Der har jeg funnet ut at det er en del fine veier å gå. Runder, har jeg sett på kartet på telefonen min. Og det syns jeg er mest gøy. Det er ikke like gøy å gå tur-retur samme vei.
I dag gikk jeg bittelitt lenger på ei runde jeg har sett meg ut. Men Esther var fryktelig masete å gå med i dag, og jeg er litt redd for å belaste foten for mye på en gang til å begynne med. Så vi snudde og gikk tilbake samme vei denne gangen også. Faktisk kunne jeg klart og gått lenger med tanke på resten av skrotten. Det ble jeg gledelig overraska over.
Her står vi med utsikt ned mot sentrum av Prestfoss.
Vi er et lite stykke oppe i veien jeg har tenkt til å følge videre, og som kommer inn på en annen vei jeg kan gå nedover igjen. Jeg tok altså ikke sjansen på det i dag. Men den runden er det ikke lenge til jeg skal klare. Det ble 20 minutter med frisk luft, og litt over 1 km. Det syns jeg var bra jeg.
Her ble det visst ei hel ukes pause fra det meste. Det ble brått slutt på de små gårurene jeg kom i gang med da jeg fikk et anfall ned urinsyregikt i foten. Medisinen jeg fikk for det gjorde meg helt utslått de første dagene. Men jammen virket den fort på det den skulle. Allerede dagen etter var hevelsen gått ned til det halve, og jeg kunne trå ned på utsiden av foten. Dagen etter der igjen kunne jeg trå på hele foten uten at det gjorde vondt. Det vat var rene mirakelkuren det der. Nå er foten helt fin igjen. Det eneste som synes er en blålig farge akkurat der betennelsen satt.
De første dagene orket jeg ikke å prøve å følge med på noe på tv. Jeg prøvde meg på lesing i stedet. Det kunne jeg gjøre i det tempoet hodet klarte å få med seg. Ettehvert ble jeg helt hektet på bøkene jeg leser. Serien Berlinerpoplene. Jeg har i løpet av ei uke nå lest 2 bøker. Heldigvis har jeg enda en her hjemme. Da den er lest må jeg på biblioteket å låne de 2 siste.
I går var det skikkelig påskevær ute. Jeg satt og tok en halv kaffekopp i solveggen. Det var deilig å kjenne på vårfølelsen midt i Februar.
Åpent landskap har det blitt også, i denne retningen. Her var det fullt opp med skog frem til i høst. Den var det godt å bli kvitt.
I dag er det ganske overskyet her, men det er ikke kaldt. Det har vært merkelig høye temperaturer mye av vinteren så langt, og bra er det med de strømprisene vi har.
Nå skal jeg kikke litt i kokeboka til Kokkejævel . Den har jeg hatt liggende her kjempelenge. Jeg skal se om jeg finner noe jeg har lyst til å lage i helga før jeg tar turen til butikken.
I går morres våknet jeg grytidlig av at foten min var vond igjen. Jeg hadde trodd dagen før at det begynte å gå over. Det hadde det IKKE gjort! Den var mange ganger værre. Og veldig hoven og rød. Jeg kunne ikke bevege storetåa en millimeter, så hovent var det. Da jeg prøvde skar det smerte gjennom den og langt bortover i foten. Bare det å ta på foten på rette stedet var vondt.
Så da var det bare å vente til legehuset åpnet å få ringt ned med en gang. Jeg fikk en tidlig time heldigvis, for dette var vondt. Så vondt at jeg måtte bruke krykker for å komme meg til, og fra bilen. Ikke mulig å belaste noe sånt. Legen var enig med meg i min egenstilte diagnose. Urinsyregikt (podagra).
Han forklarte at det var for mye urinsyre (urat) i blodet, høye verdier, som jeg har sett det har vært på blodprøvene mine de siste årene. Men som aldri har blitt nevnt. Dette kan da hope seg opp i blodet og danne krystaller som legger seg i et ledd. Gjerne leddet ved stortåa. Disse krystallene kunne sammenlignes med bittesmå glassbiter. Og når kroppen tror det er glass eller fremmedlegemer går den til angrep på dette for å få det bort, og det blir en voldsom betennelse.
Jeg fikk en kur med de sterkeste Arcoxia. Smertestillende og betennelsesdempende. Hvis jeg var heldig var det bedre allerede i dag. Og det er det. Allerede utover kvelden i går kunne jeg trå ned på utsiden av foten uten at det gjorde vondt. Og det har ikke blitt værre igjen i natt. Heldigvis.
Han sa at dette var noe som kunne komme igjen flere ganger. Kalte det giktanfall. Det kunne komme av mat jeg hadde spist, alkohol, eller belastning.
Alkohol er i hvertfall ikke grunnen. Mat? – Vet ikke. Det er nok helst de små turene jeg kom i gang med dagene i forveien som har trigget det denne gangen. Jeg skal ut å prøve meg på turer igjen så fort jeg er sikker på at dette er helt bra. Inntil da skal jeg være veldig forsiktig med å irritere noe som helst i det leddet. De smertene der vil jeg ikke ha igjen. Legesekretæren sa det var som en fødsel i storetåa. Jeg vet ikke helt det, men vondt var det i går.
Jeg får holde meg mest til lesing i dag. Har begynt på bok nr 2 i serien Berlinerpoplene. Jeg kjenner igjen noe i denne boka også, så da har jeg lest både nr 1 og 2 tidligere. Men det gjør ingenting. Det er fine bøker, og jeg husker ikke alt av handlingen.
Det et jo bare helt typisk at noe skjer når jeg endelig er i gang. Nå hadde jeg gått små turer 4 dager på rad. Og var veldig fornøyd med det.
I går hadde jeg helt plutselig vondt i leddet ved storetåa då jeg tråkket på beinet. Og vondt var det å prøve å ta på det også. Jeg har ikke gjort meg noe som helst, så jeg gikk ut fra at det måtte komme av disse småturene.
I går kveld skulle mannen se på det, og da jeg dro av meg sokken så jeg med en gang at det var rødt og hovent oppå foten ved leddet som var vondt. Dette var merkelig. Småkvalm og grøssen var jeg blitt også. I dag er det mye bedre. Men jeg er fortsatt småkvalm og har begynnende feber igjen. Jeg er i uggen form.
Nå har jeg ringt legen for å få tatt noen nye prøver igjen. Jeg vet jeg har hatt høye verdier på urinsyre flere ganger, så mistanken min gikk raskt til podagra da jeg så hvordan foten så ut. Det var det første som ble nevnt da jeg ringte også. Jeg kunne kommet ned allerede i dag, men jeg orker rett og slett ikke. I og med at foten føles bedre er det ikke så hast. Blir den verre igjen skulle jeg ringe når de åpner kontoret i morgen, og komme ned da. Hvis ikke fikk jeg time på onsdag. Jeg tenker det holder jeg. Da må vel resten av formen være bedre igjen også. Så får jeg tatt opp noe av det som står på “smørbrødlista” mi. Jeg skulle nemlig ringt for å få en time uansett. Det var bare tilfeldig at foten ble som den ble.
Jeg skal ligge å lese i dag, følge med på tempen, og spare foten. Jeg vil bli fortest mulig bra nok til å fortsette med de små turene mine.
I kveld ble det mørkt før jeg kom meg ut. Dagen startet med at mannen fikk besøk før jeg rakk å våkne skikkelig. Og resten av dagen ble egentlig bare surr. Jeg hadde ikke sovet meg ferdig, og det kjentes. Natta før var søvnløs, så jeg kunne trengt å fått de timene jeg kunne. Forhåpentlig får jeg det i natt.
Jeg tok bilen bort til sentrum, og gatelysene. Esther fikk også være med i dag. Der borte er det mange nye lukter og snuse på, så hun var storfornøyd.
Det nytter ikke å gå ut her hjemme etter mørkets frembrudd. Det er stappmørkt!
Borte i sentrum parkerte jeg på samme sted som jeg gjorde på den 1. turen min for 4 dager siden.
Denne gangen var det en del lettere å gå. Jeg hadde litt lettere pust og bestemte meg for å gå inn på en sidevei som så ut til være uten bakke. Yesss…da er alt så meget bedre. Jeg fant en minirunde å gå derfra. Og turen ble omtrent dobbel så lang som 1. dag. Fortsatt ikke lange turen. Men jeg er fornøyd med 20 minutter.
Nå skal jeg prøve å få meg ei god natts søvn og håpe på en bra dag i morgen.
Jadda, jeg kom meg ut i dag også. Et helt kvarter ble det. Med oppoverbakke til toppen av gårdsveien aller først. Bare dener heftig nok uten fnugg av kondisjon. Oppe på toppen der det flater ut gikk jeg veldig sakte til jeg fikk tilbake noe av pusten. Var veldig usikker på om jeg bare skulle gå bort de få meterne det er til det kommer en liten nedoverbakke, og rett og slett snu. Pusten var ikke på lag i det hele tatt. Og om jeg gikk ned måtte jeg selvfølgelig gå opp igjen på tilbaketuren.
Det er bare det at i nedoverbakke går bena av seg selv, og det ville vært for teit å snu etter omtrent 150 meter. Jeg tok sjansen og gikk ned bakken til hovedveien. Håpet jeg skulle klare å komme meg tilbake på egenhånd.
Her er det snakk om 270 meter fra døra mi. Det så jeg på telefonen min da jeg skulle knipse et par bilder av hvilken vei jeg kan velge å gå herfra. Altså 270 meter å gå for å hente post, og kaste søppel. Det blir aldri gått for å gjøre det. Det blir bare gjort da vi skal ut med bilen.
Her er de to retningene jeg kan velge å gå videre. Det ble jammen forskjell på lyset på bildene.
Dette er tatt i retning der sola går ned. Det ble blått. Blåtimen. Bildet under er tatt i motsatt retning. Her ser det ut som det er fullt dagslys enda.
Antageligvis var det riktige lyset sånn ca midt i mellom. Jeg knipser for det meste bare med mobilen min.
Men som du ser da så er det ikke flatt uansett hvilken vei jeg velger. Enten lange svake bakker, eller en ganske bratt en som er kortere og fortsetter med ei lang slette på toppen.
Jeg valgte den bratte i dag, men jeg kom bare halvveis før jeg måtte snu. Jeg hadde nådd målet mitt med tanke på tid, så det fikk være godt nok. Faktisk klarte jeg å hente meg inn igjen ganske fort etter å ha stupt inn døra hjemme og fått av meg jakke og støvler. Det hadde jeg ikke trodd på vei opp bakken fra postkassa igjen.
Dette her er ille. Jeg har ikke annet valg enn å fortsette med daglige små turer, og satse på at formen stiger smått om senn.
Da vil jeg ønske deg – og meg ei god natt og nye muligheter i morgen😚
