I går tok jeg bilen og kjørte ned til Hokksund. Jeg skulle hente de 2 siste bøkene i serien jeg leser på biblioteket , og jeg måtte innom stoffbutikken en tur og kikke også. Det ble bare noe småtteri på meg der denne gangen. Skråbånd, en snelle med sytråd, og et par strikk i forskjellige bredder. Jeg har nok stoffer liggende her som jeg må bruke før jeg går bananas med påfyll. Har vært våken siden 3 nå i natt og prøvd å finne ut hva jeg skal begynne på. Har drukket kaffe og bladd i sybøkene jeg har her.

Dagene har ikke alltid vært like gode, både med det ene og det andre. Men i dag har jeg bestemt meg for å kjøre i gang symaskinen igjen.

Det var knallvær da jeg reiste nedover i går. Så jeg tok med masse hundeposer og la i bilen. Jeg regnet med at jeg skulle gå en tur med Esther da vi først hadde forvillet oss ut av skyggedalen her oppe.  Vi har jo sol fra morgenen og til langt på dag her da, men så er det plutselig slutt på den. Noe som er veldig synlig da vi kommer kjørende fra full sol og masse lys og over til skyggesida utpå ettermiddag og kveld.

I Hokksund var det full vår sammenlignet med her. I hverfall i sentrum, der jeg ville gå en tur. Etter besøket på biblioteket og stoffbutikken var det bare et par ting jeg skulle innom en matbutikk å ha, så jeg lånte en parkeringsplass utenfor Spar og tok med meg Esther og gikk.

Litt planløs var jeg de første meterne, men jeg bestemte meg ganske fort for å gå å se nærmere på de nye leilighetskompleksene som snart er ferdige ved Hokksund stasjon. Og videre derfra er det ikke langt å gå til kirken og kirkegården. Jeg ville innom grava til min far. På kirkegården var det farlig glatt å gå på de minste gangveiene. 

Haug kirke. Her er jeg konfirmert, gift for 1.gang, og alle 3 ungene er døpt her. Her vil jeg også hvile når den tid kommer. Det er her jeg hører til. Jeg håper å kunne flytte nedover til mitt kjære hjemsted igjen lenge før den tid.

Her er runden jeg gikk.

Den ble ca 2 km lang. Og det var mer enn langt nok på en gang. For det siste stykke ble jeg både kvalm, svimmel, og skikkelig uvel.  Noen sekunder trodde jeg rett og slett jeg kom til å svime av. Ikke var det et eneste sted det var mulig å sette seg ned heller. Jeg var helt ferdig, og superletta da jeg endelig kom bort til bilen med nøkkelen klar og fikk låst opp dørene med en gang. Der ble jeg sittende til jeg begynte å føle meg ok nok til å klare å gå inn i butikken å få handlet de 2-3 tingene jeg måtte ha.

Vel hjemme igjen 3 kvarter senere, fikk jeg slengt en ferdig pizzabunn som jeg fylte med litt diverse stæsj i ovnen. 20 minutter senere var den klar til å spises. Og da det var gjort var jeg fullstendig kaputt. Min dag var ferdig. Jeg ble liggende i en døs å høre på de forferdelige nyhetene om Ukraina et par timer.

Hvorfor må det alltid være krig, slåssing og fordervelse flere steder rundt om i verden? Er det bare ikke mulig å leve i fred og fordragelighet? 

Mine tanker går til alle som lider, og frykter for sine liv der ute i all elendigheten. Stopp krigen!!!