Dagen etter hjemkomst fra hytteturen på fjellet skjedde noe jeg aldri hadde trodd ville skje. På et eller annet merkelig vis fikk naboen meg til å gå (nesten) helt til topps på det høyeste fjellet her i bygda.
Det begynte med en prat ute på trappa om hvor stien til skogs og videre oppover åsen startet. Siden jeg ikke klarte å forstå hvor han mente endte det med at han tilbød seg å kjøre meg dit, så jeg skulle finne frem på egenhånd senere. Da vi parkerte ved stien gikk vi ut for å se hvordan den så ut. Om den var bratt bl.a.
Jeg kunne se et bittelite stykke innover, så vi gikk en liten bit så jeg kunne se litt til. Deretter gikk vi enda litt til for å se om jeg klarte å gå til en gapahuk som ikke lå så veldig langt innover. Vi tok det veldig med ro, så pusten skulle holde.
På vei til gapahuken så jeg denne fine bekken.
Det var masse å se på langs stien innover. Denne bekken f.eks så jeg igjen etter at vi hadde passert gapahuken, og fortsatte enda lenger. Jeg så mye forskjellige slags sopp også, men jeg hadde ikke noe jeg kunne plukke i. Så allerede da var jeg bestemt på at hit måtte jeg igjen ganske snart.
Vi gikk og vi gikk vi. Det gikk oppover og oppover stort sett hele tiden, ikke veldig bratt, men bratt nok til at jeg måtte stoppe flere ganger for å få igjen pusten.
Etter et godt stykke kom vi til ei grind. Der ble vi stående ei stund før jeg bestemte meg for å prøve meg på det som var på den andre sida av grinda. Nemlig bratt stigning laaangt oppover mot toppen av fjellet. Er det mulig å begi seg ut på noe sånt??? Ja…det var det.
Hadde jeg først kommet så langt ville jeg se hvordan det gikk med “fjellklatring” også. Vi gikk med museskritt i flere omganger. Jeg er litt for utålmodig av meg, og er ikke så flink med å bruke god tid på noe. Naboen bremset meg flere ganger. Noen ganger med å gå foran meg så jeg MÅTTE gå med museskritt. Og vi tok massevis av pustepauser.
Hele tiden ble jeg lokket med hva som lå bare litt lenger der fremme. Jeg ville fortsatt ikke gi meg. Og endelig var vi oppe på et utsiktspunkt.
Ga vi oss der? Å neida. Enda lenger opp skulle det nemlig stå en benk, med ENDA bedre utsikt. Og da jeg hadde klatret meg såå langt, syns jeg det var for dumt å snu da jeg var så nær målet naboen mente jeg burde klare til våren. Han hadde ment at gapahuken kanskje kunne være et mål å begynne med nå i høst.
Det var før jeg viste hvor sta jeg kan være, og han viste hvor god han kan være på å ta det med ro og snakke meg videre. Dermed prøvde vi enda litt til oppover.
Langt der oppe står det en smilende trestamme og tar i mot turfolk.
Vi klarte det også!! Jeg kunne sliten og fornøyd sette meg på benken han hadde snakket om og nyte utsikten langt oppover mot Sigdal og enda lenger.
Høyt der oppe var det masse blåbær og tyttebær. De skulle jeg gjerne plukket noen av. Så jeg ble helt nødt til å komme meg dit opp igjen enda en gang. Denne dagen gjaldt det bare å komme seg ned igjen og ut av skogen før det ble mørkt.
Jeg avtalte med den venninnen jeg var på hyttetur med at vi skulle ta turen på tirsdag. Altså forrige tirsdag. ( dette innlegget begynte jeg og skrive forrige mandag kveld). Grunnen til at det ikke ble skrevet ferdig, og at det ble nok en gang ble pause fra bloggen kommer jeg tilbake til.
Mens jeg ventet på tirsdagen gikk jeg en tur alene på lørdagen. Den ble like lang, men jeg gikk ikke så høyt som jeg gjorde med naboen. Jeg tok ei litt annen rute. Og der fant jeg litt traktkantarell.
Da kom endelig dette innlegget ut da. Det var på tide. Og jeg er mektig stolt av hvor langt, og høyt jeg har klart å gå i løpet av bare en ukes tid.
ØNSKER DEG EN FIN DAG ❤️
