Det ble kokt spagetti i to kjeler i kveld. I den ene var det vanlig spagetti, i den andre glutenfri. Mannen kunne selvfølgelig spist glutenfri han også, men det er en del forskjell på pris på glutenfrie varer og vanlige varer. Det går litt mer strøm til to kjeler, men det er snakk om bare noen minutter.
Kjøttdeigen stekte jeg sammen med ting vi begge kan spise. Purre, hvitløk, tomatpuré, sjampinjong fra boks, salt, pepper, paprikakrydder og litt blåmuggost. En skvett med vann i etter at alt er stekt så tomatpuréen får blandet seg godt med resten. 2-3 minutter koking i panna, så er det klart.
Denne gangen likte jeg spagettien. Første gang jeg smakte den syns jeg ikke den var noe god.
Jeg er så sulten at det skriker i tarmene noen ganger. Jeg savner virkelig å kunne spise meg mett på vanlig brød. Men det går jo ikke på lav FODMAP diett.
Jeg har holdt på med den strenge fasen lenge nok til at jeg nå så smått har begynt med reintroduksjon av matvarer.
Det første jeg testet var hvitløk. Det gikk fint, så nå lukter det godt av hvitløk ved middagstider her igjen. I hvertfall noen ganger. Kan jo ikke ha det på absolutt alt heller.
Forrige dagen tok jeg ei skive med vanlig kjøpebrød med innhold av både hvete og rug. Det gikk også bra. Man skal teste små mengder til å begynne med.
I går kveld tok jeg to skiver med hjemmebakt loff, altså bare hvetemel. Det gikk ikke bra. Vondt i magen og rett på do etter en time eller to. Men jeg hadde også drukket to kopper med en sterkere kaffe enn den vi har her hjemme, da jeg var innom noen på vei hjem fra butikken i går kveld. Jeg kan jo håpe på at det var den som gjorde utslaget. Jeg skal holde meg unna vanlig brød og loff i dag. Så tester jeg igjen morgen.
En blanding av frokost og lunsj i dag ble derfor en stor tallerken med salat og egg. Pluss diverse andre “lovlige” matvarer fra kjøleskapet.
Jeg klarte å bli mett på den porsjonen her. Senere i dag skal jeg lage noen rundstykker med det melet som er “lov” å bruke i dietten.
Det er vindstille for første gang på lenge. Så i dag begynte mannen å fjerne store hauger med løv som har samlet seg i blomsterbedet, og langs den ene husveggen.
Jeg rakk knapt å våkne med en kaffekopp før han var i gang. Som vanlig hadde han vært våken i timesvis allerede. Jeg måtte stille opp som søppelposeholder. Greit nok det. Det var godt å få bort det værste. Og det er mye mer å gå løs på da vi først begynner utearbeidet.
Langt ute på jordet sto det et rådyr eller en hjort. Den var det ikke så godt å få tatt bilde av. Vi bor på kan det ja.
Nå som det endelig er vindstille fant jeg frem nye potter og plantet om de få plantene jeg har sådd i år. Det er sånt som er greit å gjøre ute.
Jeg tror det er to paprikaplanter og en chili. Og det er i hvertfall en tomatplante.
Prøver meg med mye mindre antall av hver sort i år. Tenker jeg kommer til å kjøpe agurkplante og noe annet spennende hos et gartneri etterhvert. Nå skal disse her få stå i sola og kose seg i dag. Det er kuldegrader på natta fortsatt, så de skal få komme inn igjen i løpet av kvelden.
Nå er det på tide å spise frokost. Magen skriker etter mat. Og etter det skal jeg pusse vinduet og få opp nye gardiner på kjøkkenet. Skrubbe og vaske kjøkkenvifta står også på programmet i dag.
Etter en lang siesta i går skulle mannen levere en bil han har fiksa litt på for en kamerat. Han lurte på om ikke jeg kunne kjøre etter han nedover, så slapp kameraten og kjøre han hjem igjen. Jeg hadde det ikke spesielt travelt med noe, så jeg gjorde det.
Da vi begge satt i samme bil på hjemturen fortalte jeg om ei turløype jeg hadde funnet på ut.no. Jeg var veldig nysgjerrig på hvor utgangspunktet på den var.
Mannen som er glad i å kjøre seg en tur syns vi kunne se om vi klarte å finne stedet. Vi hadde begge veldig lite strøm på telefonene våre, men jeg klarte å finne igjen tur-ruta og vi pugget navnene på veiene vi skulle se etter før jeg måtte slå av for å spare på strømmen. Vi skulle fra Sigdal, hvor vi bor, og over til Krødsherad. Der har vi kjørt mange ganger før. Da vi kom nesten ned til Krøderen sentrum tok vi av og fulgte veien på vestsida av Krøderfjorden oppover. Det var et flott skue utover fjorden og over på den andre siden.
Her har vi kjørt et stykke oppover, og jeg fikk låne telefonen til mannen for å knipse det eneste bilde vi hadde strøm nok til å ta.
Langt i det fjerne lå Norefjell med gnistrende hvite fjelltopper. Vakkert! Langs veien var det rader på rader med bringebærbusker. Her tror jeg det er mulighet for både selvplukk og å kjøpe ferdigplukket bær utover sommeren. Det sto salg av bringebær på en gård da vi kom til slutten av bringebærjordene.
Vi var på rett vei. Veien vi kjørte på het Vestsideveien, den første veien vi skulle finne. Da var det bare å følge med på alle sideveier til vi fant neste navn vi hadde pugget.
Vi klarte å finne frem. Det siste stykket var det bomvei oppover i lia, så den droppet vi å kjøre på. 50,- for å kjøre inn å se. Det tenkte vi at vi heller skulle ta i dag. Vi planla nemlig å ta med sekk, kaffe, mat og vann og ta oss en søndagstur. Antagelig er det for bratt til at jeg klarer det, men det er jo lov å prøve.
Vi kjørte ned på hovedveien igjen og videre oppover mot Noresund. Vi var tørste begge to, hadde jo ikke planlagt annet enn å levere en bil. Nærmeste butikk og bensinstasjon var nå i Noresund. Der var det en Kiwi butikk med cola til tørste ganer. Det var godt!
Fra Noresund og hjem tok vi en annen vei. Så ble det enda litt “nytt”å se på.
Jeg var veldig lei meg for at telefonen var så tom for strøm. Det var så mange fine motiver langs veien.
Vi var ikke hjemme før det var kveld. Og den første telefonen mannen fikk da vi kom inn døra og fikk satt i ladere, var en invitasjon til middag i dag. Det takket vi selvfølgelig ja til.
Søndagsturen ble dermed utsatt. Men vi hadde en fin kjøretur i går syns jeg.
Jeg var tidlig våken i dag, så tidlig at sola ikke var kommet inn på uteplassen enda.
Mannen var selvfølgelig oppe for lengst, så kaffen var klar. Han hadde rigget seg til under varmelampa ute, og gjorde store øyne da mor sjøl sto ferdig påkledd i døråpningen.
Det blåste surt og kaldt, så jeg satt ei stund under lampa jeg også, før jeg tok med kaffekoppen min bort på trappa der sola varmet i stedet. Det var bedre.
Jeg har laget meg en del planer for dagen før jeg sovnet i går kveld. Det har lett for å bli for mange planer. Men jeg skal være fornøyd for hver lille ting jeg kan krysse av.
Jeg kan allerede krysse av på helgehandel, støvsuging og vanning av plantene som vokser opp av frøene jeg har sådd.
I butikken fant jeg et nytt brød jeg kan spise på FODMAP-dietten. Chiabrød fra Pure Food. Det var litt billigere enn havrebrød fra Fria.
Smakte på det til frokost. Med masse reker, salat og majones ble det en riktig så fin helgefrokost.
Nå ser jeg at jeg glemte agurk!! Nei og nei. Er det mulig??
Mannen kom nettopp hjem etter et ærend. Han fikk i seg en sein frokost han også. Ester ville inn og legge seg litt. Så nå tar vi rett og slett en siesta alle mann.
Jeg hadde ikke gått tur siden søndag. Og den turen presset jeg meg til å gå for å klare målet mitt med turer den uka. Denne uka har jeg desverre mistet muligheten til å nå målet. Men når kropp og hode streiker fullstendig, er det på tide å bremse.
Kanskje jeg gikk for hardt ut med så mange turer i uka. Det er mer enn én gang jeg egentlig ikke har orket tanken på å gå, men har gjort det likevel for å nå målet.
Vi gikk avgårde i rolig tempo.
Det som er litt dumt her vi bor er at vi må begynne med en liten bakke for i det hele tatt å komme ut av gården. Jeg som ikke har pust til å gå i bakker hadde hatt bedre av å gå meg i gang på flatmark. Men, men, sånn er det bare.
Vi gikk ikke ut på hovedveien i går. Vi gikk i stedet på en gammel traktorvei langs skogkanten i motsatt retning. Sist jeg gikk der var det bare snø og is. Nå var det endelig blitt bart bortover der.
Vi fulgte den er stykke og tok av ved et grustak i nærheten av oss. Der stopper veien inne i grustaket. Vi kunne valgt å gå litt tilbake og velge en annen vei, men mannen min syns vi skulle klatre opp en skråning og komme oss på oversiden av grustaket. Da kunne vi fortsette videre inne i skogen et stykke, til vi ville komme ut igjen på den veien.
Og jammen klarte jeg å komme opp (med bare litt hjelp). Pusten var ikke mye å skryte av ei stund, etter den manøvren der. Men vi kom oss bortover, og enda litt oppover med små pustepauser. Da vi nærmet oss veien der oppe i skogen lå det snø på bakken. Det var snø hele veien ned igjen til et veikryss. Men akkurat det blåste jeg en lang marsj i. Det gikk endelig nedover og ikke oppover.
Jeg snudde meg å tok bilde av veien som fortsatt bar spor etter vinteren.
Nede i krysset trengte vi begge en hvil. Vi satte oss på hver vår store stein i sola, og da snurra det plutselig rundt for meg. Jeg bøyde meg forover for ikke å ramle av steinen, da sluttet det å snurre ganske fort.
Tilbaketuren gikk mye bedre for meg. Da var det mannen som sleit. Med vondt overalt, fotsålene, kneet, hofta og ryggen. Ikke det sprekeste paret vi akkurat.
Uansett ble det tur på oss. 50 minutter og 2,2 km i ulendt terreng. Jeg var fornøyd med det jeg.
I dag tar jeg det med ro igjen. Middagen er satt i gang og jeg har vaska noen klær. Kanskje blir det ny tur i morgen.
I går kveld vurderte jeg om jeg skulle ringe legevakta eller ikke. Hjertet romsterte i brystkassa med ujevne sprell, blodtrykket var plutselig veldig høyt, det stakk i hodet og ellers var formen på bunnivå.
Tårene lå stadig på lur og vi gikk for en helt rolig dag begge to fra tidlig på dagen. Mannen sov lenge etter at vi fikk i oss litt mat. Mens jeg prøvde å roe hodet med en serie jeg fant på tv. Likevel ble formen bare værre utover kvelden. Til slutt sa jeg til han at jeg lurte på om jeg var nødt til å ringe legevakta. Alt kjentes feil ut i kroppen, og jeg begynte å få grøsninger øverst i topplokket i tillegg til det ene punktet det stadig kom små stikk.
Jeg blir jo litt redd for at noe skal eksplodere, enten i hodet eller i brystkassa. Det er nemlig sånn det kjennes ut.
Men samtidig orker jeg ikke tanken på å måtte reise så langt når jeg føler meg så totalt tom for krefter. Jeg har vært noen turer på legevakta de siste årene. De fleste gangene med drosje, men også et par ganger i sykebil.
Mannen min klarte å snakke rolig med meg , mens et angstanfall bygget seg opp. Han har sett dette noen ganger nå og kjenner igjen tegnene. Heldigvis at han var der, for en liten periode klarte jeg ikke å dra inn pusten under gråtetokten som kom. Hyperventilering på gang, og da får man virkelig ikke puste. Det gjør ikke saken akkurat bedre. Panikken blir fullkommen.
Jeg har beroligende medesin og han fant det til meg. Dét og gråtetokten gjordet at kroppen roet seg etterhvert.
Han laget middag til oss etterpå. Selv om det ikke er hans område. Det var godt å kjenne at kropp og sjel ble roligere, og det var godt å få servert ferdig middag.
I dag har jeg fungert bedre. Jeg har gjort noen småting. Og det skal jeg være fornøyd med. I tillegg skal jeg stå for middagen i dag. Ellers skal jeg ikke ha for store mål for dagen.
I går hadde jeg ikke noen god dag. Jeg var i elendig form. Hele hodet var vondt, kjever, tenner, ører og øyne, det gikk ut over synet på det ene øyet utover dagen. Humøret var, helt uten grunn, på gråtestadiet.
Mannen min klarte å få meg litt opp fra turen ned kjellertrappa. Såpass at jeg skiftet til nogenlunde presentable klær, fikset litt på sveisen, krem i ansiktet, og tok på mascara. Ikke hver dag jeg gidder det lenger. Er jo nesten ikke ute blant folk likevel.
Det var alt for fint vær til å gjemme seg på et mørkt soverom. Og planen fra morgenen av var at jeg skulle ut å handle, og kikke litt på et lite senter i Åmot.
Jeg er ikke den som liker å gjøre det så ofte, men da jeg sto opp hadde jeg lyst til det… helt til hodepina dukket opp og humøret brått snudde.
Etter et spark bak og oppmuntrende ord fra mannen satt jeg i bilen. Uten jakke, veske, eller handlenett. Kun meg selv i bukse, sommertopp og joggesko, og mobil og kort i lomma. Deilig og befriende, lett og ledig.
Nå skulle jeg bruke den tiden jeg hadde lyst til å bruke. Uten noen form for stress. Og det gjorde jeg.
Butikkene har åpnet igjen på senteret nå, så jeg ruslet inn og kikket litt på både klær og sko. Det var i grunnen godt å se i andre butikker enn matbutikker og apotek. Nille tok jeg en runde innom også.
Jeg kjøpte ingenting. Det skal mye til før jeg handler noe særlig til meg selv. Jeg burde nok bli flinkere til det.
Med ullhodet og hodepina holdt det i massevis og bare kikke meg litt rundt.
Jeg spanderte på meg en salat på Meny da. Jeg dro litt for sulten hjemmefra. Dessuten tenkte jeg at jeg skulle sette meg på en benk ute og kose meg med den.
Jeg fant ingen benk, så jeg satt meg i bilen med vinduene åpne. Tok meg god tid og bare slappet av og nøyt både mat og øyeblikk, mens jeg kikket på menneskene som kom og gikk. Det er det lenge siden jeg har gjort det.
Det var skikkelig kos.
Etter maten og det fine øyeblikket, vendte jeg snuta hjemover. Mathandelen stoppet jeg og tok på veien. Det er for varmt å ha mat liggende i bilen lenge nå. Jeg tok meg god tid til det også. Null stress. Det ble en fin tur for meg selv.
Det var allerede langt på ettermiddagen innen jeg var hjemme. Kom meg litt seint avgårde. Jeg var helt kaputt da all mat var satt på plass i skap og kjøleskap. Og mannen var sulten. Middagen ble droppet. Jeg laget en omelett og smurte noen brødskiver. Helt greit for oss begge.
God og mett, og sliten og trøtt skiftet jeg til nattkjole. Jeg orket ikke mer av dagen. Fant dyna mi og la meg på sofaen for å se på tv. Der sovnet jeg temmelig fort. I dag er heldigvis formen en del bedre.
Det ble senere og senere i går før jeg kom meg ut på tur. Solvarmen sliter litt på hode mitt. I dag skal jeg være mer forsiktig. Har masse å gjøre inne. Så kan jeg heller ta små pauser ute. Foreløpig kan jeg sitte ute uten å få sola i hode, så kaffekoppen har jeg tatt på uteplassen. Deilig….akkurat passe temperatur.
Mannen min rakk ikke butikken i går, så jeg måtte ut å handle selv. Her stenger de kl. 20.00 på lørdager. Så jeg tok med meg Ester og dro en times tid før stenging. Tenkte at da kunne vi ta kveldsturen i samme slengen.
Det var lurt. For jeg ble litt kvikkere etter kjøreturen og handlerunden. Og ikke bare det, det er godt å gå litt andre steder enn de samme rundene jeg får her ved gården.
Å henge klesvasken ut, løpe ut og inn i bare truse og topp (så lenge jeg er alene hjemme), sitte ute med håndarbeid, høre fuglekvitter, kjenne at sola varmer, se at snøen er så godt som borte, DET ER VÅRTEGN DET!
Nå må jeg ta en pause fra sola en stund. Ester vil også være inne litt.
Noen få rundstykker skal snart inn i ovnen. En test bare, for å se hvordan de blir i forhold til brødet jeg baker med det glutenfrie melet.
Sol og varme er godt. Men jeg har lært meg til at jeg må fordele det litt utover dagen. Det er alltids noe å gjøre inne også på solrike og lyse dager. Bare å løpe ut igjen når jeg er klar for mer.
