Jeg føler meg bedre, om ikke akkurat i tipp-topp stand.

I går klarte jeg å være våken absolutt hele dagen. Til og med våken til nogenlunde vettug tid på morgenen til meg å være.

Etter måltid nr 2 på dagen spurte mannen om vi skulle prøve å gå en tur med Ester.  Det syns jeg at jeg ville prøve.

Jeg hadde ikke gått tur siden søndag. Og den turen presset jeg meg til å gå for å klare målet mitt med turer den uka. Denne uka har jeg desverre mistet muligheten til å nå målet. Men når kropp og hode streiker fullstendig, er det på tide å bremse.

Kanskje jeg gikk for hardt ut med så mange turer i uka. Det er mer enn én gang jeg egentlig ikke har orket tanken på å gå, men har gjort det likevel for å nå målet.

Vi gikk avgårde i rolig tempo.

Det som er litt dumt her vi bor er at vi må begynne med en liten bakke for i det hele tatt å komme ut av gården. Jeg som ikke har pust til å gå i bakker  hadde hatt bedre av å gå meg i gang på flatmark. Men, men, sånn er det bare.

Vi gikk ikke ut på hovedveien i går.  Vi gikk i stedet på en gammel traktorvei langs skogkanten i motsatt retning. Sist jeg gikk der var det bare snø og is. Nå var det endelig blitt bart bortover der.

Vi fulgte den er stykke og tok av ved et grustak i nærheten av oss. Der stopper veien inne i grustaket. Vi kunne valgt å gå litt tilbake og velge en annen vei, men mannen min syns vi skulle klatre opp en skråning og komme oss på oversiden av grustaket. Da kunne vi fortsette videre inne i skogen et stykke, til vi ville komme ut igjen på den veien.

Og jammen klarte jeg å komme opp (med bare litt hjelp). Pusten var ikke mye å skryte av ei stund, etter den manøvren der. Men vi kom oss bortover, og enda litt oppover med små pustepauser. Da vi nærmet oss veien der oppe i skogen lå det snø på bakken. Det var snø hele veien ned igjen til et veikryss. Men akkurat det blåste jeg en lang marsj i. Det gikk endelig nedover og ikke oppover.

Jeg snudde meg å tok bilde av veien som fortsatt bar spor etter vinteren.

Nede i krysset trengte vi begge en hvil. Vi satte oss på hver vår store stein i sola, og da snurra det plutselig rundt for meg. Jeg bøyde meg forover for ikke å ramle av steinen, da sluttet det å snurre ganske fort.

Tilbaketuren gikk mye bedre for meg. Da var det mannen som sleit. Med vondt overalt, fotsålene, kneet, hofta og ryggen. Ikke det sprekeste paret vi akkurat.

Uansett ble det tur på oss. 50 minutter og 2,2 km i ulendt terreng. Jeg var fornøyd med det jeg.

I dag tar jeg det med ro igjen. Middagen er satt i gang og jeg har vaska noen klær. Kanskje blir det ny tur i morgen.

Ha ei fin helg da😚