Dagen etter hjemkomst fra hytteturen på fjellet skjedde noe jeg aldri hadde trodd ville skje. På et eller annet merkelig vis fikk naboen meg til å gå (nesten) helt til topps på det høyeste fjellet her i bygda.

Det begynte med en prat ute på trappa om hvor stien til skogs og videre oppover åsen startet. Siden jeg ikke klarte å forstå hvor han mente endte det med at han tilbød seg å kjøre meg dit, så jeg skulle finne frem på egenhånd senere. Da vi parkerte ved stien gikk vi ut for å se hvordan den så ut. Om den var bratt bl.a.

Jeg kunne se et bittelite stykke innover, så vi gikk en liten bit så jeg kunne se litt til. Deretter gikk vi enda litt til for å se om jeg klarte å gå til en gapahuk som ikke lå så veldig langt innover. Vi tok det veldig med ro, så pusten skulle holde.

På vei til gapahuken så jeg denne fine bekken.

Det var masse å se på langs stien innover. Denne bekken f.eks så jeg igjen etter at vi hadde passert gapahuken, og fortsatte enda lenger. Jeg så mye forskjellige slags sopp også, men jeg hadde ikke noe jeg kunne plukke i. Så allerede da var jeg bestemt på at hit måtte jeg igjen ganske snart.

Vi gikk og vi gikk vi. Det gikk oppover og oppover stort sett hele tiden, ikke veldig bratt, men bratt nok til at jeg måtte stoppe flere ganger for å få igjen pusten.

Etter et godt stykke kom vi til ei grind. Der ble vi stående ei stund før jeg bestemte meg for å prøve meg på det som var på den andre sida av grinda. Nemlig bratt stigning laaangt oppover mot toppen av fjellet. Er det mulig å begi seg ut på noe sånt??? Ja…det var det.

Hadde jeg først kommet så langt ville jeg se hvordan det gikk med “fjellklatring” også. Vi gikk med museskritt i flere omganger. Jeg er litt for utålmodig av meg, og er ikke så flink med å bruke god tid på noe. Naboen bremset meg flere ganger. Noen ganger med å gå foran meg så jeg MÅTTE gå med museskritt. Og vi tok massevis av pustepauser.

Hele tiden ble jeg lokket med hva som lå bare litt lenger der fremme. Jeg ville fortsatt ikke gi meg. Og endelig var vi oppe på et utsiktspunkt. 

Ga vi oss der? Å neida. Enda lenger opp skulle det nemlig stå en benk, med ENDA bedre utsikt. Og da jeg hadde klatret meg såå langt, syns jeg det var for dumt å snu da jeg var så nær målet naboen mente jeg burde klare til våren. Han hadde ment at gapahuken kanskje kunne være et mål å begynne med nå i høst.

Det var før jeg viste hvor sta jeg kan være, og  han viste hvor god han kan være på å ta det med ro og snakke meg videre. Dermed prøvde vi enda litt til oppover.

Langt der oppe står det en smilende trestamme og tar i mot turfolk.

 

 

Vi klarte det også!! Jeg kunne sliten og fornøyd sette meg på benken han hadde snakket om og nyte utsikten langt oppover mot Sigdal og enda lenger.

Høyt der oppe var det masse blåbær og tyttebær. De skulle jeg gjerne plukket noen av. Så jeg ble helt nødt til å komme meg dit opp igjen enda en gang. Denne dagen gjaldt det bare å komme seg ned igjen og ut av skogen før det ble mørkt.

Jeg avtalte med den venninnen jeg var på hyttetur med at vi skulle ta turen på tirsdag. Altså forrige tirsdag. ( dette innlegget begynte jeg og skrive forrige mandag kveld). Grunnen til at det ikke ble skrevet ferdig, og at det ble nok en gang ble pause fra bloggen kommer jeg tilbake til.

Mens jeg ventet på tirsdagen gikk jeg en tur alene på lørdagen. Den ble like lang, men jeg gikk ikke så høyt som jeg gjorde med naboen. Jeg tok ei litt annen rute. Og der fant jeg litt traktkantarell. 

 

Da kom endelig dette innlegget ut da. Det var på tide. Og jeg er mektig stolt av hvor langt, og høyt jeg har klart å gå i løpet av bare en ukes tid.

 

ØNSKER DEG EN FIN DAG ❤️

Denne uka har jeg virkelig vært aktiv. Mandagen startet tidlig med avreise fra Hokksund. En av mine venninner hentet meg hos min mor som jeg hadde overnattet hos, ferdig pakket og klar for hyttetur på fjellet frem til onsdag. Fiskestang og utstyret til den fulgte med. Vi skulle på ei skikkelig hytte-hytte. Gammel og god som ei hytte skal være.

Ferden gikk til Lillehammer og opp i fjellet derfra. Det var fortsatt mye vann der vi kjørte inn til Lillehammer. 

 

Vel fremme oppe på fjellet var det trygt og godt. Fiskestanga ble rigget opp som et av de første prosjektene da vi var fremme.

 

Det ble dårlig fangst denne dagen. Men det ble noen turer opp og ned til vannet for å sjekke agnet, så bevegelse i kroppen fikk jeg ut av det. Pluss at vi gikk en tur langs veien for å kikke litt. Vi så et par typer bær vi måtte få hjelp til å finne ut av hva var.

Det svarte bæra viste seg og være krekling. Den røde husker jeg ikke navnet på, men den var det ikke noen poeng i å plukke i hvertfall. 

 

Vi så at det var skikkelig svart på himmelen i den ene retningen før vi gikk, men vi tok sjansen på at det holdt seg langs åsen der vi så det. Opptatte som vi ble med all bæra vi så la vi ikke merke til at det plutselig var kommet bak oss.

En syklist som hadde syklet forbi oss litt tidligere kom tilbake i rasende fart og ropte -” NÅ KOMMER DET ” . Vi snudde oss…og fikk det travelt vi også. For der var det svart, og det gikk nok ikke mer enn 2 minutter før regnet overmannet oss og vi var gjennomvåte på et blunk. 1 km i øsende regn tilbake til hytta ble det. Med min marsfart går ikke det veldig fort. Men vi kunne ikke bli våtere enn vi allerede var, så det var ingen vits i gå i et tempo med livet som innsats. 

 

Gjett om det var godt å komme inn på hytta etter den turen. Få på seg tørre klær og og få varmen i seg igjen. Vi fyra opp gassovnen og satt den rett mot oss. Tenkte det ble raskest varmt med den.

Middagen denne dagen ble enkel og grei. Pølser i lomper med stekt løk og ketchup. Så tok vi en hvil i hver vår sofakrok med ei bok hver ei stund. Utpå kvelden var jeg nede og satte på ny mark på fiskekroken og lot den ligge ute natta over.

Gjett om jeg ble fornøyd da jeg kjente at det satt noe på dagen etter. Jeg kunne sveive inn en pen abbor.

Jeg tok i den uten å nøle, fikk tatt livet av den helt uten hyl og skrik, fikk ut kroken og kunne agne på nytt. NÅ begynner jeg å ligne en skikkelig Monsen. 

 

Fangsten var litt liten til en middag for 2, så det ble i stedet kyllinggryte og ris denne dagen. Veldig godt det også. Men baguetten som “Monsen” hadde pakket inn i folie og puttet i vedovnen på kjøkkenet glemte vi bort ei stund.  Den ble IKKE god. Den ble SVART! Noe av innmaten i den ble god da. Hadde jeg bare husket at den lå der, og snudd på den innimellom, hadde den nok blitt helt perfekt.

Det ble ikke mer fisk på meg utover dagen. Jeg satt ei stund ved vannet og kosa meg mens min venninne gikk seg en lang tur. Senere på dagen ble jeg også med på en liten tur.

Vi plukket litt krekling og blåbær. Jeg har lyst til å prøve meg på gelé av kreklingen. Jeg må bare ut å plukke noen tyttebær først. Etter det jeg har lest meg frem til ser det ut som det er godt å blande disse 2 bærtypene i en gelé.

Det ble ingen fiskefangst i løpet av den siste natta vi var der. Så abboren jeg fikk natta før ble søsterlig delt på hver vår brødskive til frokost.

Den “gurpa” vi blandet som tilbehør burde jeg egentlig ikke snakke om her. Men… vi blandet altså en liten kopp multer, blåbær, rømme og vaniljesukker. Det var det vi hadde tilgjengelig akkurat der og da. Og siden jeg er Monsen og hun betegnet seg selv som hippie,  brukte vi litt av det vi hadde. DENNE BLANDINGEN ER IKKE Å ANBEFALE!! 

En venninnetur til fjell derimot, det kan jeg anbefale på det sterkeste. Her er vi glade og fornøyde med turen vår, og klare til å ta fatt på turen hjem.

(Jeg var en tur til fjells dagen etter også…helt utrolig at jeg klarte det. Skriver om den turen i neste innlegg)

 

ØNSKER DEG EN FLOTT DAG ❤️

 

 

#hyttetur #abbor #venninnetur #utinaturen #norsknatur #påfjellet #fjelltur #nytnaturen #friluftsliv #Lillehammer