På onsdag var vi ute på masse ærender. Et av de var innom NAV. Jeg fikk telefon derfra dagen før om at alt var klart av papirer og at det nå var klart til å sende søknaden om uførepensjon …endelig! Det har tatt sine år, med prøving på jobb, testing av medisiner og atter prøving på jobb, i alle slags stillingsprosenter.
Legen min har nok misforstått. Hun sa til meg at hun hadde søkt om det. Men det var som jeg trodde. Det skulle godkjennes fra høyere hold hos NAV , før jeg selv kunne sende søknaden. Dette ville jeg ha hjelp til hos min saksbehandler, og det var helt greit. Jeg stakk innom og hele greia tok max 2 minutter på pc’n. Jeg trodde det var en hel masse som måtte fylles ut. Men alt av papirer fra leger og spesialister osv.. er samlet og blir sendt sammen med det lille jeg måtte krysse av selv. Behandlingstid er beregnet til 4-5 måneder. Det var en føleslse av lettelse, men samtidig en annen merkelig følelse jeg ikke kan beskrive helt, som jeg følte på da jeg gikk ut døra igjen. Hva skjer nå?? Jeg vet jo ikke hva resultatet blir. Alt er fortsatt usikkert.
Jeg har innsett litt etter litt, spesielt etter hver nedtur at jeg har det bedre med meg selv når jeg ikke har noen som helst stressmomenter rundt meg. Mitt eget tempo, og det å slippe dårlig samvittighet ovenfor absolutt ALLE fordi jeg trenger og grave meg ned i perioder. Det er det jeg trenger. Og vite at ingenting flyr fra meg og at ingen forventer av meg at jeg skal være like oppegående til enhver tid. Det har jeg nemlig ikke sjans til.
Det er vanskelig å planlegge noe. Siden jeg aldri vet hvordan formen, hodet og humøret er før jeg våkner til en ny dag. Dessuten kan det plutselig skifte på et knips i løpet av dagen også. Fra sprudlende glede til svarte tanker, eller motsatt. Da dette står på som verst er det forferdelig slitsomt. Heldigvis har jeg en mann som forstår. Og finner seg i det. Det er jeg uendelig glad for. Jeg har også venner og familie som forstår. Det gjør ting så mye enklere. Å slippe den dårlige samvittigheten hver gang jeg ikke orker eller klarer. Jeg har vært verdensmester på dårlig samvittighet. Jeg er i ferd med å lære at jeg ikke skal ha det ovenfor alt og alle. Så lenge jeg kan leve i mitt eget tempo, med mindre forventninger (fra andre)…jeg har i grunnen nok med de forventningene jeg har til meg selv. De er nemlig veldig store i perioder. Og jeg går som regel på en smell etter noen dager. Så lenge jeg kan få lov til det skal jeg mestre noen dager bra innimellom ihvertfall.
Lykke til!
Det var en lettelsens dag da jeg fikk beskjeden om at de godtok min uføretrygd etter 6 mnd i arbeidsutprøving. Hadde jeg fått velge ville jeg ha jobbet, men når kroppen sier: “Nei” pga smerter da må man bare kaste inn håndkleet.
Nå kan jeg ta tiden jeg ønsker om morgenene å få kroppen igang f.eks. gjennom en varm og god dusj får å få myknet opp leddene. Dersom jeg våkner med at hælene mine er hovne med røde betente kuler vet jeg at jeg kan bruke den tiden jeg ønsker uten å være en plass til et bestemt tidspunkt.
Veilederen min på NAV sa i sluttsamtalen med meg at hun var ikke bekymret for når jeg ble uføretrygdet, for hun visste jeg var en aktiv dame med mange interesser, og hun ba meg fortsette med det. Det var gode ord å få med seg 🙂
Ønsker deg en kjempefin mandag, og ei kjempefin og god uke <3 🙂
Purr, purr, og bloggklem fra Toril og kattene
Det er godt det finnes et annet alternativ enn jobb når man ikke klarer å henge med på alt man skal lenger, både fysisk og psykisk.
Bra den er sendt og lykke til 🙂
Det går helt sikkert i orden. Tenker på deg og klem herfra..
Takk.
Klem til deg også😚
Jeg må også unngå stress og ta ting i mitt tempo ..så langt det lar seg gjøre ! Ønsker deg masse lykke til med søknaden..det ordner seg nok .. Klem <3
Takk. Noen må ta mer hensyn til stress og tempo enn andre ja. Ønsker deg ei fin helg😊
Dårlig samvittighet er ikke godt for noen verdens ting, og hjelper på null og niks. Lykke til! 🙂
Takk. Det er sant det. Men den ligger stadig på lur alikevel.
Lykke til. 🙂 Det er vondt å gå sånn uten å vite, men det er også litt vondt å få innvilget søknaden om ufør. Jeg fikk jo min i mai. Uten arbeidsutprøving. Bare fire uker på Stamina der de skulle finne ut restarbeidsevnen min. Den fant de ut var null etter fire dager. Gikk bare på aap i 1,5 år, og uføresøknaden ble godkjent etter en snau måned. Selv om de hadde opplyst om at det ville ta inntil 9 måneder.
Vet ikke akkurat om jeg har fått det noe bedre nå, men det er godt å vite at pengene ikke bare stopper opp plutselig … ble litt tryggere på en måte. Selv om økonomien ikke akkurat er noe å rope hurra for! Og samvittigheten, den er faktisk like ille enda. For at jeg ikke strekker til, ikke gjør nok, og for at jeg faktisk er ufør. Men det går seg forhåpentligvis til etterhvert. Kanskje.