Er det noe jeg virkelig trenger så er det alenetid. Da kan jeg sitte ute i stillheten å tenke ut diverse planer for dagen helt uten forstyrrende elementer. Og da jeg har kommet frem til noe lurt, kan jeg sette i gang med prosjektene i mitt eget tempo. Akkurat det kan jeg uansett altså, men er jeg alene kan ingen bryte seg inn i bobla mi og ødelegge opplegget mitt. Jeg kan fort få en ganske så snurpete trutmunn da, og den er ikke god for de som evt er i nærheten å overse.
Ikke er det særlig kontakt å få med meg heller, for jeg er inne i bobla med meg og mitt, selv om noen prøver å komme inn til meg. Er jeg der vil jeg være der helt i fred. Og sånn tror jeg det skal bli i dag. Uten at det går ut over andre. Jeg skal kose meg i min egen verden. Helt alene!
Denne dagen tror jeg at jeg skal virke litt. Det føles sånn. Akkurat nå står nyhetene på i bakgrunnen mens jeg er inne for å skrive et innlegg. Prøver å få med med meg det jeg klarer av det om dagen. Politikk og Afghanistan. Foreløpig har jeg ikke fått med meg så mye i dag. Jeg har rett og slett satt meg ute i finværet med hekleprosjektet mitt.
Timene flyr, men jeg skal prøve å ikke bry meg så mye om klokka i dag. Jeg skal ta det med ro, ikke stresse opp hodet mitt. Så skal jeg gjøre ting som er mer fornuftig innimellom heklingen. Litt og litt… ingenting flyr fra meg. Og absolutt ALT er bedre enn ingenting.
Jeg har for mye planer, pluss at jeg skal prøve å skjønne alt de prater om på nyhetene og i valgkampen. Jeg vet ikke om jeg har så mye mer lagringsplass på “harddisken”. Jeg tror den er oppe i 100% og begynner og gå i surr. Så i dag skal jeg prøve å vri hodet bittelitt vekk fra alt sammen i små perioder. Hekle og gjøre noe som er bedre enn ingenting. LITT OG LITT…
Jeg trenger visst timeout i dag også. Seint i går kveld måtte jeg bare bestemme for at jeg ikke skulle bli med på jobben jeg kunne blitt med på i dag. Ellers hadde jeg ikke klart å få sove i natt. Så jeg lot være å stille klokka før jeg la meg. Da fikk jeg noen timers søvn uten å uroe hodet noe mer med den saken.
Formen er ikke så veldig mye bedre i dag enn i går, så jeg er veldig glad jeg ikke gjorde noe forsøk på å stå opp og komme meg ut døra. Det er på tide å innse mine begrensninger.
Jeg har pratet en og en halv time med min venninne i telefonen tidligere i dag. Nå skal hodet få hvile med ei lydbok. Da kan jeg lukke øynene også. Det blir godt.
Men først må jeg vise deg hvor fine bĺomster det kommer på blomkarsen min. Det kommer både røde og gule.
Det er første gang jeg har sådd blomkarse, og disse er jeg så fornøyd med at de kommer til å bli et fast innslag i potter og bed hvert år fremover. Jeg skal se om jeg klarer å høste frø fra disse som blomstrer nå.
I morgen skal jeg få siste dose med vaksine. Og da det er gjort skal jeg rett ned til Hokksund i bursdagsfeiring hos min mor. Så nå får jeg legge meg på lading. Lukke øynene og kun konsentrere meg om lydbok.
Sosialt samvær kjennes dagen derpå. Men det er sååå verdt det. Jeg har stort sett ligget i dag. Har innvilget meg lange perioder med lydbok.
Min venninne og jeg har hatt det storkoselig lørdag og søndag. Ingen alkohol inntatt. Kun brus og farris. Så det er ikke det som er årsaken til hviledagen i dag. Jeg har etterhvert skjønt, og godtatt, at sånn er det bare.
Jeg trenger masse fred, ro og stillhet for meg selv, for at hodet mitt skal holde seg i orden. Men skal jeg få med meg meg noe av det som er livet, får jeg takle dagen eller dagene som kommer etterpå. Jeg veit det snart blir bra igjen. Kanskje allerede i morra.
Tårene har ligget på lur mesteparten av dagen i dag. Hvis de bare kunne finne ut at de skulle renne over snart, hjelper det fortere. Det har jeg også lært meg. Samtidig har jeg en jobb jeg skulle vært med på i morra. Jeg har ringt og gitt beskjed om hvordan det ligger an her i dag.
Heldigvis er det ikke noe jeg MÅ. Det er helt frivillig. Og det er ikke for seint å slenge seg med hvis jeg plutselig er bedre i morra tidlig. Jeg håper på det.
Nå skal jeg koke en pose med fiskesuppe med litt ekstra påfyll i. Brødskiver med smør kan vi ha som tilbehør. Orker ikke butikktur i kveld.
Og DER kom regnet vi har ventet på. Da er nok mannen hjemme om ikke alt for lenge. Det passer bra.
Det har ikke vært særlig til tempo på meg i dag. I hode mitt suser det nesten hele dagen.
Det er en uke siden jeg halverte dosen med antidepressiva for andre gang siden i vinter. Jeg er nesten sikker på at det er årsaken til hodesusen og den ustabile formen jeg er i nå.
Jeg har det veldig bra, men alikevel har tårene stadig, og helt plutselig, lyst til å renne over. HELT uten grunn.
Det er i grunnen slitsomt, men jeg har så innmari lyst til å slippe å ta den medisinen. For det første blir man ikke akkurat tynn av den, og for det andre har jeg lyst til å kjenne skikkelig på følelsene mine. I hvertfall de gode. Og da må jeg regne med å kjenne de mindre gode også i en mye sterkere skala. Jeg vil kjenne at jeg LEVER. Ikke bare halv-sløver rundt fra den ene dagen til den andre uten egentlig å følge særlig med på noe som helst.
Legen var i tvil, men jeg lovte å øke dosen igjen hvis det blir for mørke dager. Jeg har beroligende tabletter til å komme igjennom de værste bunnene. Det er ikke så ofte jeg tyr til dem, men de er greie å ha i hus i enkelte tilfeller.
Jeg er nede på bare 5 mg Sipralex nå. Den minste dosen jeg kan ta. Mot for 20 mg, som jeg tror er den største, og som jeg har brukt de siste 5 årene.
Jeg må nok regne med at det går litt tid før kropp og hode venner seg til en så liten dose. Jeg SKAL prøve å holde ut den tida.
Nå skal jeg lage en sein middag. Jeg er sulten og ør i hodet.
Veden ligger også på samme plass som den har ligget i evigheter nå. Det er mye å ta tak i. Gutta boys kommer muligens opp hit for å hente hjem enda mer av veden som mannen holder på med lenger borti gata her. En av dem ringte i går kveld for å si at de kanskje kom i dag. Vi får se….de forandrer planer ganske fort de to der. Været må være brukandes også. Det er det faktisk i dag. Foreløpig er det lett overskya og deilug temperatur. Et lite og godt vindkast dukker opp i ny og ne.
Jeg har bestemt meg for å begynne med syltetøyet. Jeg har vært og hentet mesteparten av det jeg trenger av rabarbraen.
På vekta ser jeg at jeg mangler enda litt. Jeg skal ha 1 og 1/2 kg. En halv kg jordbær har jeg i kjøleskapet. 2 kg tilsammen. Det blir da litt til å begynne med. Det blir visst aldri tomt for rabarbra her.
Neste post er å klippe det jeg orker av plenen. Det er 2 felt/stykker som ikke ble tatt forrige uke. Jeg håper jeg klarer begge i dag.
Så var det veden da… den må jeg se an til i kveld. Jeg skulle på kappet, kløyvd og stablet den.
Jeg begynner å merke at jeg har halvert antidepressivaen enda en gang tror jeg. Kroppen og hodet ble ikke noe godt utover dagen i går. Skjelven og rar i kroppen, hjertebank i perioder, vondt og ekkelt i hodet. Og tårene satt helt oppe i vippekantene. HELT uten grunn.
Jeg var i helt fantastisk humør bare minutter før. Satt ute, kosa meg glugg, og syns ikke jeg kunne ha det bedre. Jeg satt og undra meg litt over akkurat det…den rolige gode følelsen.
Alt var perfekt. Jeg hadde lyst til å gå inn å finne vaskebøtta og få inn litt såpelukt i huset. Jeg skulle bare ta en dusj først.
Etter dusjen snudde plutselig alt. Jeg ble sliten og urolig. Tilslutt måtte jeg bite i det sure eplet og gå inn og legge meg ei stund. Lukke øynene, og prøve å få kroppen til å slappe av med meditasjon. Tror jeg sovnet ei lita stund. Men formen holdt seg nede resten av dagen og kvelden.
I dag kjenner jeg meg roligere igjen. Selv om det ble lite med søvn i natt, skal jeg begynne på planene mine. Pausene skal brukes til hekling. Jeg er i gang med sommertoppen min.
Her har det vært dagen som ikke var til å unngå. Kropp og sjel har sagt stopp. Jeg har holdt et bra tempo og gjort litt av hvert de siste dagene. I dag er humøret umulig. Jeg har hatt lyst til å gjøre så mye. Har sett litt på malevideoer. Tenkte jeg kunne ta en dag med mindre fysisk aktivitet. Men jeg har også hatt lyst til å sy. Og det hele har bare ballet seg på i hodet. Det endte i tårer til slutt. Jeg fikk ikke gjort annet enn å åpne skuffen å ta en titt på malesakene.
Da mannen ringte å spurte om jeg kunne være så snill å komme bort med gummistøvler han skulle hatt der han holder på, prøvde jeg å samle meg.
Jeg hadde jo lyst til å gå tur i dag også. Så jeg tok med Esther og turbåndet i tilfelle jeg skulle orke. Og innen jeg hadde samlet sammen det jeg skulle til tur hadde jeg glemt hvorfor mannen ba meg å komme. Tårene truet med å komme på nytt da jeg måtte ringe for å høre hva jeg egentlig skulle bort dit for.
Mannen lurer på hvor smilet mitt er i dag. Jeg klarer ikke å finne det. Det er fullstendig borte vekk. Jeg er SLITEN. Og enda stoppet jeg bilen på vei hjem. Jeg ville prøve å gå en vei jeg ikke har gått før.
Vi gikk. En fin grusvei til å begynne med. Skog på den ene siden og jorder på den andre. Et gammelt gjerde av stein mellom jorder og vei.
Eller kanskje bare stein som har blitt liggende etter å ha blitt ryddet fra jordene.
Det var fint å gå langs skogkanten i rolig og bedagelig tempo. Ingen bakker i sikte på en lang strekning.
Det var bare til jeg rundet en sving langt der borte. Da dukket de opp. Heldigvis ikke så bratt. Bare lange og slake.
Gamle bygninger var å se et par steder.
Veien vi gikk på førte inn til en ridebane.
Derfra gikk vi videre inn på en hest- og kjerrevei innover i skogen. Her så vi en fin liten kulp i det grønne.
Esther gikk rett uti og fikk avkjølt labbene og slukket tørsten.
Det ble jeg misunnelig på altså.
Vi kom til en bratt bakke også selvfølgelig. Det er ikke til å unngå det her. Den fulgte vi et stykke nedover før vi snudde og gikk den oppover igjen.
Jeg trodde muligens det kunne gå an å komme inn på ridebanen igjen der nede. Men jeg tok ikke sjansen på å gå for langt før vi snudde.
Da jeg avsluttet turen vel tilbake ved bilen og lastet inn løypa jeg hadde gått på Strava-appen min, fikk jeg se at det stemte. Jeg kunne fortsatt litt til og kommet rundt.
Turen ble nøyaktig 3 km lang og tok 50 minutter. Jeg må nok si meg fornøyd med at det ble søndagens eneste innsats.
Etter å ha vært sosial 2 dager på rad har jeg sovet ALT for lenge i dag. Men jeg kom i gang med å samle husmorpoeng etterhvert.
Jeg har hengt opp en klesvask. Tatt ned en del gardiner i begge stuene, begynt å pusse vinduer. Utvendig må jeg vente litt med. For her er det en traktor som raser rundt på jordene så sandføyka flyr i alle retninger. Planter og blomster både ute og inne har fått vann. Jeg har fått “frokost”. Middag er funnet i fryseren.
Nå kom mannen hjem for å ta seg en hvil. Da tar jeg en pause jeg også.
I går kveld vurderte jeg om jeg skulle ringe legevakta eller ikke. Hjertet romsterte i brystkassa med ujevne sprell, blodtrykket var plutselig veldig høyt, det stakk i hodet og ellers var formen på bunnivå.
Tårene lå stadig på lur og vi gikk for en helt rolig dag begge to fra tidlig på dagen. Mannen sov lenge etter at vi fikk i oss litt mat. Mens jeg prøvde å roe hodet med en serie jeg fant på tv. Likevel ble formen bare værre utover kvelden. Til slutt sa jeg til han at jeg lurte på om jeg var nødt til å ringe legevakta. Alt kjentes feil ut i kroppen, og jeg begynte å få grøsninger øverst i topplokket i tillegg til det ene punktet det stadig kom små stikk.
Jeg blir jo litt redd for at noe skal eksplodere, enten i hodet eller i brystkassa. Det er nemlig sånn det kjennes ut.
Men samtidig orker jeg ikke tanken på å måtte reise så langt når jeg føler meg så totalt tom for krefter. Jeg har vært noen turer på legevakta de siste årene. De fleste gangene med drosje, men også et par ganger i sykebil.
Mannen min klarte å snakke rolig med meg , mens et angstanfall bygget seg opp. Han har sett dette noen ganger nå og kjenner igjen tegnene. Heldigvis at han var der, for en liten periode klarte jeg ikke å dra inn pusten under gråtetokten som kom. Hyperventilering på gang, og da får man virkelig ikke puste. Det gjør ikke saken akkurat bedre. Panikken blir fullkommen.
Jeg har beroligende medesin og han fant det til meg. Dét og gråtetokten gjordet at kroppen roet seg etterhvert.
Han laget middag til oss etterpå. Selv om det ikke er hans område. Det var godt å kjenne at kropp og sjel ble roligere, og det var godt å få servert ferdig middag.
I dag har jeg fungert bedre. Jeg har gjort noen småting. Og det skal jeg være fornøyd med. I tillegg skal jeg stå for middagen i dag. Ellers skal jeg ikke ha for store mål for dagen.
Jepp…så fort går det opp og ned. Gårsdagen håper jeg det blir lenge til det blir en reprise av.
Den var svart. Ikke et lyspunkt å se. Tom for energi, kvalm av sult, det er liksom ikke bare å smøre ei brødskive lenger, knekkebrødene jeg har igjen hadde jeg ikke lyst på, orket ikke annet enn å ligge på sofaen med de mørke tankene mine.
Helt til jeg MÅTTE ha mat utpå kveldinga. Da halveis sto og satt jeg på kjøkkenet og fikk laget en middag til oss.
I dag er jeg som ny igjen. Er det rart man blir småsprø. Stakkars mannen min som aldri vet hva slags kone som våkner på morgenen.
Etter en kaffeskvett i solveggen, fant jeg ut at det var på tide å plante litt.
For ei stund siden klippet jeg ned en Praktspragle som har stått pistrete og fæl i vinduskarmen i vinter. Den var i fra avleggere jeg fikk med fra min mor en gang i fjor. Jeg var alt for sein med å plante dem. De sto i vann til langt utpå høsten. Så den kom seg aldri skikkelig.
Men i år har jeg tenkt til å passe på både den og avleggerne jeg klippet av. Nå har de fått fine røtter og nå er det en passe årstid å få nye planter ut av dem.
Her har de kommet i jorda. Nå må jeg bare finne frem flere potteskjulere, og sette dem inn i vinduskarmen.
De ser pistrete og lange ut, men det kommer bittesmå blader nedover stilken. De pleier å være villige til å vokse disse her. Vi får se.
Jeg har også satt de små spirene med paprika og chili over i små potter. Jeg satte ned noen få frø i potta til basilikumen min for ei stund siden. Nå har de hver sin lille potte og kan vokse litt friere.
Jeg ser det er forskjell på bladene på de to som har kommet lengst. Det betyr at det i hvertfall er en chili- og en paprikaplante. Og da jeg først hadde funnet frem jord og små potter la jeg også ned noen få frø fra en cherrytomat jeg hadde i kjøleskapet. Frøene var så små at jeg vet ikke om det blir noe ut av dem.
I år har jeg uansett ikke tenkt til å ha drøssevis av tomatplanter. Hvis ikke disse her spirer kommer jeg til å kjøpe en plante eller to i stedet. Jeg er nok muligens sent ute med å så nå. Men, men… Da har jeg gjort et forsøk.
Det er spennende og moro med alt som spirer og gror.
