Her har det vært dagen som ikke var til å unngå. Kropp og sjel har sagt stopp. Jeg har holdt et bra tempo og gjort litt av hvert de siste dagene. I dag er humøret umulig.  Jeg har hatt lyst til å gjøre så mye. Har sett litt på malevideoer. Tenkte jeg kunne ta en dag med mindre fysisk aktivitet. Men jeg har også hatt lyst til å sy. Og det hele har bare ballet seg på i hodet. Det endte i tårer til slutt. Jeg fikk ikke gjort annet enn å åpne skuffen å ta en titt på malesakene.

Da mannen ringte å spurte om jeg kunne være så snill å komme bort med gummistøvler han skulle hatt der han holder på, prøvde jeg å samle meg.

Jeg hadde jo lyst til å gå tur i dag også. Så jeg tok med Esther og turbåndet i tilfelle jeg skulle orke. Og innen jeg hadde samlet sammen det jeg skulle til tur hadde jeg glemt hvorfor mannen ba meg å komme. Tårene truet med å komme på nytt da jeg måtte ringe for å høre hva jeg egentlig skulle bort dit for.

Mannen lurer på hvor smilet mitt er i dag. Jeg klarer ikke å finne det. Det er fullstendig borte vekk. Jeg er SLITEN. Og enda stoppet jeg bilen på vei hjem. Jeg ville prøve å gå en vei jeg ikke har gått før.

Vi gikk. En fin grusvei til å begynne med. Skog på den ene siden og jorder på den andre. Et gammelt gjerde av stein mellom jorder og vei.

Eller kanskje bare stein som har blitt liggende etter å ha blitt ryddet fra jordene.

Det var fint å gå langs skogkanten i rolig og bedagelig tempo. Ingen bakker i sikte på en lang strekning.

Det var bare til jeg rundet en sving langt der borte. Da dukket de opp. Heldigvis ikke så bratt.  Bare lange og slake.

Gamle bygninger var å se et par steder.

Veien vi gikk på førte inn til en ridebane. 

Derfra gikk vi videre inn på en hest- og kjerrevei innover i skogen. Her så vi en fin liten kulp i det grønne.

Esther gikk rett uti og fikk avkjølt labbene og slukket tørsten.

Det ble jeg misunnelig på altså.

Vi kom til en bratt bakke også selvfølgelig. Det er ikke til å unngå det her. Den fulgte vi et stykke nedover før vi snudde og gikk den oppover igjen.

Jeg trodde muligens det kunne gå an å komme inn på ridebanen igjen der nede. Men jeg tok ikke sjansen på å gå for langt før vi snudde.

Da jeg avsluttet turen vel tilbake ved bilen og lastet inn løypa jeg hadde gått på Strava-appen min, fikk jeg se at det stemte. Jeg kunne fortsatt litt til og kommet rundt.

Turen ble nøyaktig 3 km lang og tok 50 minutter. Jeg må nok si meg fornøyd med at det ble søndagens eneste innsats.

Ha en god natt😙