Det er helt svart på utsiden av vinduene. Så tidlig er jeg våken i dag.
Og nå orker jeg jammen å skrive et innlegg også. I går orket jeg bare ikke.
Det er så mørkt og trist ute om dagen at man kan bli deppa av mindre. Ikke har jeg vært utenfor døra den siste uka heller og det begynner jeg å kjenne litt på. Det kunne vært greit å tatt en tur med bilen og besøkt noen snart.
Bare jeg får opp energinivået en smule så gjør jeg nok det. Tar en tur nedover til Hokksund og får levert bøker på biblioteket bl.a.
Forrige kvelden skrev jeg at jeg skulle sitte i fred og ro og strikke noen runder. Vel…det ble alt annet enn fred og ro rett at jeg hadde skrevet det. Begge hundene ble satt ut til lufting, og ikke mange minuttene etterpå var det bare halsbåndet og båndet til Dino som lå igjen her ute. Ester var på plass heldigvis. Hun sto og kikket langt etter rømlingen.
Jeg fikk kastet meg på telefonen og fikk tak i mannen min. Han var allerede på vei hjem. Han kom hjemom og hentet båndet til Dino, før han fartet av gårde igjen for å lete etter han.
I mellomtiden hadde jeg stått og ropt og ropt. Jeg hørte bjeffing langt oppover i lia. Men han hadde absolutt ikke tenkt seg hjem igjen med det første. Så de 3 neste timene måtte jeg ut og inn hele tida for å skjekke om han var kommet tilbake, og prøve å rope han inn. Strikkingen kunne jeg bare legge vekk.
Jeg kunne bare gjøre kjappe ting innimellom flyinga ut og inn. Gardinene på kjøkkenet fikk jeg hengt opp. Så var det ut igjen en tur. Inn igjen for å hente stjerna til vinduet og teste om den lyste. Pæra gikk og det gjorde sikringen på kjøkkenet også. Ut igjen..og inn igjen for å finne ei lommelykt og sjekke sikringene. Her er det ikke opplegg med en bryter man bare kan vippe opp eller ned. Neida,,, skikkelig gammeldagse sikringer som må byttes. Heldigvis er jeg ikke helt grønn på det, så jeg fiksa lyset igjen. Men stjerna turde jeg ikke å røre mer. Jeg måtte ha strøm til matlagingen.
Kyllingfileter sto til tining øverst oppe på kjøkkenskapet så ikke bikkjene skulle få tak i dem. Det gjorde ikke jeg heller, så jeg måtte frem med en stol å klatre på. Og da jeg skulle balansere tallerkenen ned fra hylla rant all den tinte væska utover på stolen og gulvet. DA kom det noen mindre pene gloser.
Jeg fikk vasket det vekk før jeg igjen måtte ut for å se om Dino hadde dukket opp. Phøh…det hadde han ikke. Men nå var jeg så sulten at jeg måtte sette i gang med maten uansett. Det ble kokkelering med trimturer underveis.
Da jeg endelig hadde fått alt klart i ovnen og risen sto og småkokte av seg selv, begynte jeg å lete etter grupper på fb som melder i fra om savnede og funnet hunder. Og joda… der lå det et bilde av rømlingen inne i en garasje mye lenger ned i gata her. Mannen som hadde delt det skrev og lurte på om noen savnet han. Han oppga også adressa der han løp rundt og kosa seg. Noen minutter før jeg så det hadde min “tantunge” kommentert på bilde og sagt han hadde ringt mannen min.
Endelig kunne jeg puste lettet ut. Nå viste vi hvor han var. 3 timer tok det. Det er lange timer å vente.
Nå har jeg strammet båndet hans og festet det godt med en søm på symaskinen, så han ikke skal klare å vide det ut og rygge ut av det.
Ps. Dino har egen kategori i bloggen min hvis du vil lese mer om han.
Ha en fin dag da😚
