Nå er jeg forhåpentligvis i gang igjen med gåturer. Det ble ei lang ukes pause. Jeg kjørte bort til sentrum og gjorde meg ferdig i butikken før jeg parkerte litt lenger bort i gata etterpå. Der har jeg funnet ut at det er en del fine veier å gå. Runder, har jeg sett på kartet på telefonen min. Og det syns jeg er mest gøy. Det er ikke like gøy å gå tur-retur samme vei.
I dag gikk jeg bittelitt lenger på ei runde jeg har sett meg ut. Men Esther var fryktelig masete å gå med i dag, og jeg er litt redd for å belaste foten for mye på en gang til å begynne med. Så vi snudde og gikk tilbake samme vei denne gangen også. Faktisk kunne jeg klart og gått lenger med tanke på resten av skrotten. Det ble jeg gledelig overraska over.
Her står vi med utsikt ned mot sentrum av Prestfoss.
Vi er et lite stykke oppe i veien jeg har tenkt til å følge videre, og som kommer inn på en annen vei jeg kan gå nedover igjen. Jeg tok altså ikke sjansen på det i dag. Men den runden er det ikke lenge til jeg skal klare. Det ble 20 minutter med frisk luft, og litt over 1 km. Det syns jeg var bra jeg.
Her ble det visst ei hel ukes pause fra det meste. Det ble brått slutt på de små gårurene jeg kom i gang med da jeg fikk et anfall ned urinsyregikt i foten. Medisinen jeg fikk for det gjorde meg helt utslått de første dagene. Men jammen virket den fort på det den skulle. Allerede dagen etter var hevelsen gått ned til det halve, og jeg kunne trå ned på utsiden av foten. Dagen etter der igjen kunne jeg trå på hele foten uten at det gjorde vondt. Det vat var rene mirakelkuren det der. Nå er foten helt fin igjen. Det eneste som synes er en blålig farge akkurat der betennelsen satt.
De første dagene orket jeg ikke å prøve å følge med på noe på tv. Jeg prøvde meg på lesing i stedet. Det kunne jeg gjøre i det tempoet hodet klarte å få med seg. Ettehvert ble jeg helt hektet på bøkene jeg leser. Serien Berlinerpoplene. Jeg har i løpet av ei uke nå lest 2 bøker. Heldigvis har jeg enda en her hjemme. Da den er lest må jeg på biblioteket å låne de 2 siste.
I går var det skikkelig påskevær ute. Jeg satt og tok en halv kaffekopp i solveggen. Det var deilig å kjenne på vårfølelsen midt i Februar.
Åpent landskap har det blitt også, i denne retningen. Her var det fullt opp med skog frem til i høst. Den var det godt å bli kvitt.
I dag er det ganske overskyet her, men det er ikke kaldt. Det har vært merkelig høye temperaturer mye av vinteren så langt, og bra er det med de strømprisene vi har.
Nå skal jeg kikke litt i kokeboka til Kokkejævel . Den har jeg hatt liggende her kjempelenge. Jeg skal se om jeg finner noe jeg har lyst til å lage i helga før jeg tar turen til butikken.
I går morres våknet jeg grytidlig av at foten min var vond igjen. Jeg hadde trodd dagen før at det begynte å gå over. Det hadde det IKKE gjort! Den var mange ganger værre. Og veldig hoven og rød. Jeg kunne ikke bevege storetåa en millimeter, så hovent var det. Da jeg prøvde skar det smerte gjennom den og langt bortover i foten. Bare det å ta på foten på rette stedet var vondt.
Så da var det bare å vente til legehuset åpnet å få ringt ned med en gang. Jeg fikk en tidlig time heldigvis, for dette var vondt. Så vondt at jeg måtte bruke krykker for å komme meg til, og fra bilen. Ikke mulig å belaste noe sånt. Legen var enig med meg i min egenstilte diagnose. Urinsyregikt (podagra).
Han forklarte at det var for mye urinsyre (urat) i blodet, høye verdier, som jeg har sett det har vært på blodprøvene mine de siste årene. Men som aldri har blitt nevnt. Dette kan da hope seg opp i blodet og danne krystaller som legger seg i et ledd. Gjerne leddet ved stortåa. Disse krystallene kunne sammenlignes med bittesmå glassbiter. Og når kroppen tror det er glass eller fremmedlegemer går den til angrep på dette for å få det bort, og det blir en voldsom betennelse.
Jeg fikk en kur med de sterkeste Arcoxia. Smertestillende og betennelsesdempende. Hvis jeg var heldig var det bedre allerede i dag. Og det er det. Allerede utover kvelden i går kunne jeg trå ned på utsiden av foten uten at det gjorde vondt. Og det har ikke blitt værre igjen i natt. Heldigvis.
Han sa at dette var noe som kunne komme igjen flere ganger. Kalte det giktanfall. Det kunne komme av mat jeg hadde spist, alkohol, eller belastning.
Alkohol er i hvertfall ikke grunnen. Mat? – Vet ikke. Det er nok helst de små turene jeg kom i gang med dagene i forveien som har trigget det denne gangen. Jeg skal ut å prøve meg på turer igjen så fort jeg er sikker på at dette er helt bra. Inntil da skal jeg være veldig forsiktig med å irritere noe som helst i det leddet. De smertene der vil jeg ikke ha igjen. Legesekretæren sa det var som en fødsel i storetåa. Jeg vet ikke helt det, men vondt var det i går.
Jeg får holde meg mest til lesing i dag. Har begynt på bok nr 2 i serien Berlinerpoplene. Jeg kjenner igjen noe i denne boka også, så da har jeg lest både nr 1 og 2 tidligere. Men det gjør ingenting. Det er fine bøker, og jeg husker ikke alt av handlingen.
Det et jo bare helt typisk at noe skjer når jeg endelig er i gang. Nå hadde jeg gått små turer 4 dager på rad. Og var veldig fornøyd med det.
I går hadde jeg helt plutselig vondt i leddet ved storetåa då jeg tråkket på beinet. Og vondt var det å prøve å ta på det også. Jeg har ikke gjort meg noe som helst, så jeg gikk ut fra at det måtte komme av disse småturene.
I går kveld skulle mannen se på det, og da jeg dro av meg sokken så jeg med en gang at det var rødt og hovent oppå foten ved leddet som var vondt. Dette var merkelig. Småkvalm og grøssen var jeg blitt også. I dag er det mye bedre. Men jeg er fortsatt småkvalm og har begynnende feber igjen. Jeg er i uggen form.
Nå har jeg ringt legen for å få tatt noen nye prøver igjen. Jeg vet jeg har hatt høye verdier på urinsyre flere ganger, så mistanken min gikk raskt til podagra da jeg så hvordan foten så ut. Det var det første som ble nevnt da jeg ringte også. Jeg kunne kommet ned allerede i dag, men jeg orker rett og slett ikke. I og med at foten føles bedre er det ikke så hast. Blir den verre igjen skulle jeg ringe når de åpner kontoret i morgen, og komme ned da. Hvis ikke fikk jeg time på onsdag. Jeg tenker det holder jeg. Da må vel resten av formen være bedre igjen også. Så får jeg tatt opp noe av det som står på “smørbrødlista” mi. Jeg skulle nemlig ringt for å få en time uansett. Det var bare tilfeldig at foten ble som den ble.
Jeg skal ligge å lese i dag, følge med på tempen, og spare foten. Jeg vil bli fortest mulig bra nok til å fortsette med de små turene mine.
I kveld ble det mørkt før jeg kom meg ut. Dagen startet med at mannen fikk besøk før jeg rakk å våkne skikkelig. Og resten av dagen ble egentlig bare surr. Jeg hadde ikke sovet meg ferdig, og det kjentes. Natta før var søvnløs, så jeg kunne trengt å fått de timene jeg kunne. Forhåpentlig får jeg det i natt.
Jeg tok bilen bort til sentrum, og gatelysene. Esther fikk også være med i dag. Der borte er det mange nye lukter og snuse på, så hun var storfornøyd.
Det nytter ikke å gå ut her hjemme etter mørkets frembrudd. Det er stappmørkt!
Borte i sentrum parkerte jeg på samme sted som jeg gjorde på den 1. turen min for 4 dager siden.
Denne gangen var det en del lettere å gå. Jeg hadde litt lettere pust og bestemte meg for å gå inn på en sidevei som så ut til være uten bakke. Yesss…da er alt så meget bedre. Jeg fant en minirunde å gå derfra. Og turen ble omtrent dobbel så lang som 1. dag. Fortsatt ikke lange turen. Men jeg er fornøyd med 20 minutter.
Nå skal jeg prøve å få meg ei god natts søvn og håpe på en bra dag i morgen.
Jadda, jeg kom meg ut i dag også. Et helt kvarter ble det. Med oppoverbakke til toppen av gårdsveien aller først. Bare dener heftig nok uten fnugg av kondisjon. Oppe på toppen der det flater ut gikk jeg veldig sakte til jeg fikk tilbake noe av pusten. Var veldig usikker på om jeg bare skulle gå bort de få meterne det er til det kommer en liten nedoverbakke, og rett og slett snu. Pusten var ikke på lag i det hele tatt. Og om jeg gikk ned måtte jeg selvfølgelig gå opp igjen på tilbaketuren.
Det er bare det at i nedoverbakke går bena av seg selv, og det ville vært for teit å snu etter omtrent 150 meter. Jeg tok sjansen og gikk ned bakken til hovedveien. Håpet jeg skulle klare å komme meg tilbake på egenhånd.
Her er det snakk om 270 meter fra døra mi. Det så jeg på telefonen min da jeg skulle knipse et par bilder av hvilken vei jeg kan velge å gå herfra. Altså 270 meter å gå for å hente post, og kaste søppel. Det blir aldri gått for å gjøre det. Det blir bare gjort da vi skal ut med bilen.
Her er de to retningene jeg kan velge å gå videre. Det ble jammen forskjell på lyset på bildene.
Dette er tatt i retning der sola går ned. Det ble blått. Blåtimen. Bildet under er tatt i motsatt retning. Her ser det ut som det er fullt dagslys enda.
Antageligvis var det riktige lyset sånn ca midt i mellom. Jeg knipser for det meste bare med mobilen min.
Men som du ser da så er det ikke flatt uansett hvilken vei jeg velger. Enten lange svake bakker, eller en ganske bratt en som er kortere og fortsetter med ei lang slette på toppen.
Jeg valgte den bratte i dag, men jeg kom bare halvveis før jeg måtte snu. Jeg hadde nådd målet mitt med tanke på tid, så det fikk være godt nok. Faktisk klarte jeg å hente meg inn igjen ganske fort etter å ha stupt inn døra hjemme og fått av meg jakke og støvler. Det hadde jeg ikke trodd på vei opp bakken fra postkassa igjen.
Dette her er ille. Jeg har ikke annet valg enn å fortsette med daglige små turer, og satse på at formen stiger smått om senn.
Da vil jeg ønske deg – og meg ei god natt og nye muligheter i morgen😚
I går var vi så heldige og fikk en stor bit med spekeskinke levert på døra. Bonus-svigersønnen kom med den og sa den burde spises innen få dager.
Det var ikke noe problem. Jeg bestemte meg for å lage potetstappe å ha til den. Jeg kokte 8 store poteter. Kunne ha skrelt de først, men denne gangen gjorde jeg det da de var ferdig kokt. Jeg hadde annet jeg skulle gjøre, så det var greit å bare få de fortest mulig til koking.
Da jeg senere fikk av skallet moset jeg dem med en potetstamper i kjelen. Har du ikke det kan du mose dem med gaffel. Småbiter i stappa syns jeg bare er godt, så mos så mye du føler for selv.
Så hadde jeg i 100 g margarin, 2 ts salt, 4 dl helmelk, og en god dæsj gressløk fra fryseren. Da er det bare å blande, røre, og varme alt sammen uten alt for sterk varme på plata. Mannen fikk jobben med å skjære skiver av spekeskinka.
God middag. Fikk nesten litt sommerfølelse her jeg. Vi laget dette ofte på campingen da ungene var små.
I dag blir det ferdigkjøpte karbonader funnet blant datovarer. Men først må jeg ut i 10-15 minutter og få litt frisk luft og bevegelse.
Målet mitt var å komme neg ut å gå i 10 minutter i dag også. Og selv om jeg sov alt for lenge tok jeg meg brått sammen og gikk ut før mørket rakk å komme. Jeg har ikke gått tur rundt ved gården her siden skogen ble hugget. Og det var seint i høst en gang.
Det har blitt en god del lysere langs både gårdsveien og traktorveien som går langs skogkanten. Skogen sto tykk og mørk helt ned til veien her tidligere. Fjellet som har dukket opp var borte bak kjempestore trær. Hele det hvite feltet innerst på bildet har også vært mørk av trær.
Jammen blir det lysere og triveligere å gå ut på tur her fremover.
Esther var med meg ut i dag. Hun snuste rundt og var veldig ivrig. Litt for ivrig for min del.
Det var ikke så godt å holde henne igjen i båndet samtidig som jeg vasset i snø. Jeg var livredd for isen under snøen, så det ble ikke lange turen på oss. Vi var ute et kvarters tid. Jeg hadde nådd målet mitt. Og ikke var jeg fullt så utkjørt etterpå som i går.
Nå må jeg rekke litt inne her før Farmen begynner om et par timer. Skal bl.a annet lage hjemmelaget potetstappe.
Siden skinkebokser har vært på tilbud denne uka blir det en del måltider med det nå.
I går kveld blandet jeg en stor bolle med salat. Hadde kjøpt inn masse snadder og blande i.
Hjertesalat, godt med skinke, osteterninger, champignon, paprika, mais, og purre. I en salatblanding er det utrolig mye godt man kan finne å putte i. Vi tok et par av de nybakte rundstykkene hver ved siden av.
Stort værre kondis og pust tror jeg ikke det går an å få. Her må det mange grep til hvis jeg vil ha noen flere år på baken. Jeg er helt klar over det, og jeg veit så godt hva som må til. Jeg får prøve en ting av gangen. Bevege skrotten først å fremst.
Jeg har nettopp kommet hjem fra turen jeg lovte venninna mi og ta i dag. Avtalen var 10 minutter. Og jeg skal si deg det var mer enn nok. Jeg tok bilen bort til sentrum og gikk innom butikken før jeg skulle gå. Jeg hadde nesten ikke pust igjen bare etter å ha labba rundt i butikken, og måtte sitte å hente meg inn igjen før jeg kunne tenke på å gå. Dette her er bare helt tragisk, og det er kun meg selv som kan prøve å gjøre noe med det. Jeg kjørte vekk fra parkeringa ved butikken. Det var helt flaut å sitte der å hive etter pusten.
Maske gjør det ikke bedre akkurat. Jeg bruker det fortsatt inne i butikker.
Jeg klarte etterhvert å komme meg ut og begynne gå. Da jeg hadde kommet meg over gata og begynt på gangveien var jeg allerede nesten tom. Men jeg SKULLE klare 10 minutter!!!
Jeg gikk i veldig rolig tempo og fulgte med klokka på når jeg kunne snu. Ikke før etter 5 minutter altså. Da jeg kom så langt var jeg ikke helt sikker på om jeg orket å gå tilbake til bilen igjen.
Jeg fikk ett ekstraskritt sidelengs innimellom. En bil som kjørte forbi en av gangene trodde nok dette var en eller annen som kom fra puben.
Jeg kom i mål med turen i hvertfall. Det var ingen god opplevelse i det hele tatt. Men jeg er nødt til å ta 10 minutter i morgen også.
Nå har jeg fått igjen såpass med pust at jeg skal blande en salatbolle til oss til kveldsmat. Med rundstykker til.
