Det virker som jeg er helt låst i en lang depresjon. Energinivået er på bunnen. Hodet er på bunnen, og kroppen sliter. Det blir lite å skrive om da så godt som ingenting skjer. De siste dagene har tanken om å øke dosen med antidepressiva igjen stadig streifet meg. Det har tatt tid før jeg endelig har skjønt at det er depresjon som antageligvis gjør meg helt “død” for tida. At det skal være så innmari vanskelig å se det selv. Men sånn er det bare.
Jeg har mer enn nok med bittesmå gjøremål innimellom timer på sofaen. Stort sett blir det kun matlaging. I dag skal jeg se om jeg orker å kjøre bort i butikken. Skulle fylt opp en del ting i kjøleskapet. Og jeg har tenkt til å vaske og rydde i kjøleskapet før jeg fyller det opp. Klarer jeg å få gjort det, pluss og lage middag skal jeg være fornøyd. Faktisk står en klesvask og durer og går også.
Jeg skal lukke igjen øynene ei stund nå mens mannen er ute på et par ærender. Så skal jeg se om jeg klarer å ta fart å komme meg ut døra da han kommer hjem.
I går ettermiddag pakket jeg sammen all bagasjen min og reiste hjem. Mannen testet jo positivt på Covid tirsdag morgen, så jeg tok ikke sjansen på å reise hjem de første dagene etter det. Han har ikke vært spesielt syk, så han har klart seg helt fint alene hjemme. For det meste er det bare trøtt og slapp han har vært så langt.
Hjemmetester ligger klare her. Meninga er at jeg skal kjøre min mor til øyelegen på fredag. Da tar jeg en av testene samme morgen, for sikkerhets skyld. Er den positiv må hun finne en annen sjåfør.
Det var deilig å våkne hjemme i dag. Sola skinner, og det er bare fred og ro rundt meg. Mannen er nede hos sin covid-syke kamerat. De prøver å pusse og skru litt på en bil. Vil nok tro det er like mye kaffeslabberas som skruing i garagen nå om dagen. Men det er helt greit for meg. Jeg har hele huset pluss uteplassen for meg selv, og det trenger jeg for øyeblikket.
Akkurat nå syns jeg det er veldig godt med store jorder og skog til naboer.
Esther er storfornøyd hun også nå som jeg er hjemme igjen. Hun slipper å bli med far avgårde med bilen hver dag. Selv om hun er glad for å få lov til å være med, syns hun det er veldig godt å slappe av i sola hjemme hos mor også.
I kveld skal vi kose oss med god mat og tv. Det tror jeg mannen gleder seg til. Han blir ikke kalt “Grandiosa-mannen” helt uten grunn.
I dag ble jeg vekket av telefon fra mannen. Han hadde testet positivt før han ringte. Det betyr altså at jeg har strandet i Hokksund. Nå vet jeg ikke hvor lenge jeg må bli her. Jeg reiser ikke frivillig hjem til et hus fullt av virus, hvis jeg ikke må. Hvis ikke han blir så dårlig at jeg ikke har noe valg da. Foreløpig er han mest slapp og sliten.
Det er godt jeg har med meg nok å pusle med mens jeg er her. Arbeisdledig er det ingen fare for at jeg blir med det første i alle fall. Min egen form er på bedringens vei. Jeg har sluppet unna Koronaen så langt.
Nå i kveld har jeg dratt frem symaskin og mønstre. En av buksene til min mor har jeg lagt opp. Det er bra. Da blir det en ting mindre å dra med hjem.
Og jeg har tegnet av et mønster til en singlet til meg selv. Jeg trenger visst mer klær her jeg er.
Stoff til den har jeg. Jeg rasket med meg litt av hvert som kunne være kjekt å ha jeg for jeg dro. Smarting. Jeg får sy den i morgen. Nå er det klart for tv frem til vi skal legge oss.
Jeg er ikke i form eller humør i dag. Skulle gjerne vært ei stund hjemme igjen. Dukket hodet inn i bokverdenen og blitt der et par døgn. Jeg skal lese til jeg sovner en gang i natt. Det har jeg gjort hver natt i det siste. Ikke sovnet før i halv 6 tida. Det er godt å stenge verden ute på nattestid i det minste.
I dag kom jeg til å tenke på plantene mine hjemme. Jeg måtte ringe mannen og be han vanne dem. Han skulle prøve livreddende førstehjelp på dem sa han. Jeg håper det går bra. Jeg har både en appelsinplante og en chiliplante jeg gjerne vil skal overleve.
Egentlig var planen min å reise hjem i dag. Men så fikk jeg beskjed om at en kar mannen har vært i daglig kontakt med de siste ukene testet positivt på Korona i går kveld. Da vil jeg se an et par dager hvordan det går med mannen min der hjemme først. Jeg trenger ikke å reise hjem til et Koronahus hvis jeg ikke absolutt må.
Nå skal jeg steike noen fiskekaker jeg fant i fryseren tidligere i dag. Vi tar dem bare på loffeskiver. Og ser om vi finner noe stæsj å pynte med. Det er i allefall agurk her. Det er godt til fisk. Det blir dagens middag.
Matlysten er ikke helt på topp enda, så det får være greit nok. Snart skal vi også sveive i gang Camp Kulinaris på tv-skjermen. Foreløpig er det en konsert for Ukraina som står på.
Jeg har ikke lest og skrevet så mye her inne denne uka. Jeg er fortsatt i Hokksund hos min mor. Alt av hvert vårt hobbyutstyr står fremme over hele stua. Formen er så som så, så det er ikke blitt gjort så veldig mye. Min mor har laget et kort og jeg har sydd et skjørt. Det er da noe.
Skjørtet rakk jeg å klippe ut det meste av delene til på torsdag, før yngstemann ringte å begynte og bli sulten på middag. Da var det bare å pakke alt vekk fra spisetuebordet og begynne som kokk i stedet. Etter middagen ble jeg mett og trett som vanlig, så det ble ikke gjort mer på syprosjektet den dagen.
Fredag begynte jeg med nytt mot. Etter en kaffeskvett tenkte jeg det var smart å sette i gang med prosjektet med en gang. Etter noen timer med bare små pauser ble jeg ferdig med nød og neppe før det skulle serveres ribbe her til kvelds. Ribbe er i grunnen grei middag. Den står og godgjør seg selv ei god stund til i begynne med. Så den kunne jeg sette inn i ovnen og la stå, mens jeg gjorde siste finish med symaskinen. Litt stress ble det på slutten. Men jeg ville bli ferdig med det jeg holdt på med før jeg måtte rydde av bordet igjen.
Både jeg og svigerdatteren min ble fornøyd med resultatet.
Skjørtet er siste del av dette antrekket. Genseren ble ferdig for ei god stund siden. Bildene ble knipset i full fart, så de kunne visst blitt bedre. Jeg ser jo nå etterpå at jeg burde rettet litt på både skjørt og genser før jeg knipset.
I går og i dag har magen slått seg vrang, så nå er jeg ganske så dehyrert, slapp og svimmel. Har ikke begynt på noe nytt prosjekt. Bare såvidt hatt frem strikketøyet ute i sola i dag. Nå går sola ned hvert øyeblikk. Jeg har prøvd å spise litt. Og nå tror jeg vi er klare for tv resten av kvelden.
Seint i går kveld ankom jeg Hokksund med alt jeg hadde av stæsj og ” kjektoghamed ” – greier. Det var en del for å si det mildt. Jeg har dekket et godt arealet av gulvplassen i stua her.
Ute er det sol og vårvær. Birk, som hunden her heter, kosa seg ei god stund i solvarmen, mens jeg tok med kaffekoppen min ut.
Hønene våger seg ut igjen også. Tenker de er lei vinter og snø.
Min mor har vært avgårde på strikkekafe på formiddagen i dag. Jeg rakk såvidt å stå opp før hun var tilbake igjen. Har plundra med nattesøvnen pga mat som vil opp igjen etter noen timer i magesekken. Jeg vet snart ikke hva jeg kan spise og ikke. Men en ting jeg er klar over at ikke går, det er å spise rett før jeg legger meg.
Nå sitter hun og styrer med kortlaging. Vi har en plan om å holde på med hobbyting mens jeg er her. Jeg har foreløpig bare strikket noen få runder på et sokkepar.
Yngstemann var innom her og hadde lyst på middag i dag. Da var det bare å dukke ned i fryseren og finne noe. Fortsatt var det kjøttpudding igjen der nede, så da blir det menyen i dag. Han kommer bort igjen i kveldinga, da maten er ferdig.
Flere ribber ligger også og opptar mye plass i fryseren, så jeg tok opp en av de også. Da blir det ribbemiddag en av de nærmeste dagene. To middagsmenyer er altså klare for uka.
Nå skal jeg lese noen blogger, før jeg begynner på noe annet. Det gjelder å nyte dagene så godt man kan nå.
Som skrevet i går skal jeg på en ukes Hokksund-tur. Jeg skal reise i dag, men har ingen grunn til å stresse. Jeg tar hele pakkeprosessen med ro. Det er nemlig mye jeg skal ha med meg. Men så lenge jeg har laget meg ei huskeliste tenker jeg det går veldig fint.
Jeg mangler en del søvn fra i natt. Et par kaffekopper har hjulpet en del, og nå står oppvaskmaskinen og går. Nå er jeg snart klar for “frokost”. Og jeg vil prøve å få meg meg det siste som skjer i krigen. Skummelt, men jeg må følge med syns jeg. Jeg krysser alt jeg har for at dette tar slutt så fort som mulig. Når det blir alt for mye info, graver jeg hodet inn i serien jeg leser. Tenk om de som står midt oppe i denne krigen hadde hatt mulighet til å gjøre det samme. Men de stakkars menneskene har mer enn nok med å kjempe for landet sitt, og overleve.
I dag er det knallvær, og humøret er stigende. Jeg har begynt forberedelser til en lang Hokksund-ferie. Min mor ser ut til å ha sluppet unna coviden denne gangen, så nå er det trygt å ta en tur dit igjen. Klesvaska er hengt opp. Den er tørr til i morgen. Planter og blomster har fått vann. Da lever de til nød ei ukes tid til i hvertfall. Kunne jo ty til mannen med påfyll hvis det trengs, men er usikker på om de vil overleve akkurat det.
Jeg skal ha med symaskin, stoffer, og alt mulig tilbehør. Det trenger også en del forberedelse.
Jeg har sittet ute i solveggen med kaffekoppen og ei sybok for å finne ut hva jeg bør ta med av stoffer. Deilig.
Min mor har mange hobbyer hun også. Bl.a å lage kort. Så disse dagene skal vi bruke til hobbyting på hvert vårt bord i stua. Stua kommer til å bli omgjort til hobbyrom. Vi får bare rydda unna det værste på spisestuebordet når middagen skal nytes. For middager skal vi også kose oss med. Vi skal egentlig bare kose oss ei uke vi nå. Se på tv sammen utover kveldene er også kos. Vi liker stort sett de samme programmene. Og hvis vi er veldig flinke klarer vi å komme oss ut på noen korte gåturer i tillegg. Det bør vi absolutt!
Det er masse å glede seg til de kommende dagene, og det kjenner jeg at jeg gjør nå.
Håper du også har noe å glede deg til. Fin søndag ønskes deg 😚
I går tok jeg bilen og kjørte ned til Hokksund. Jeg skulle hente de 2 siste bøkene i serien jeg leser på biblioteket , og jeg måtte innom stoffbutikken en tur og kikke også. Det ble bare noe småtteri på meg der denne gangen. Skråbånd, en snelle med sytråd, og et par strikk i forskjellige bredder. Jeg har nok stoffer liggende her som jeg må bruke før jeg går bananas med påfyll. Har vært våken siden 3 nå i natt og prøvd å finne ut hva jeg skal begynne på. Har drukket kaffe og bladd i sybøkene jeg har her.
Dagene har ikke alltid vært like gode, både med det ene og det andre. Men i dag har jeg bestemt meg for å kjøre i gang symaskinen igjen.
Det var knallvær da jeg reiste nedover i går. Så jeg tok med masse hundeposer og la i bilen. Jeg regnet med at jeg skulle gå en tur med Esther da vi først hadde forvillet oss ut av skyggedalen her oppe. Vi har jo sol fra morgenen og til langt på dag her da, men så er det plutselig slutt på den. Noe som er veldig synlig da vi kommer kjørende fra full sol og masse lys og over til skyggesida utpå ettermiddag og kveld.
I Hokksund var det full vår sammenlignet med her. I hverfall i sentrum, der jeg ville gå en tur. Etter besøket på biblioteket og stoffbutikken var det bare et par ting jeg skulle innom en matbutikk å ha, så jeg lånte en parkeringsplass utenfor Spar og tok med meg Esther og gikk.
Litt planløs var jeg de første meterne, men jeg bestemte meg ganske fort for å gå å se nærmere på de nye leilighetskompleksene som snart er ferdige ved Hokksund stasjon. Og videre derfra er det ikke langt å gå til kirken og kirkegården. Jeg ville innom grava til min far. På kirkegården var det farlig glatt å gå på de minste gangveiene.
Haug kirke. Her er jeg konfirmert, gift for 1.gang, og alle 3 ungene er døpt her. Her vil jeg også hvile når den tid kommer. Det er her jeg hører til. Jeg håper å kunne flytte nedover til mitt kjære hjemsted igjen lenge før den tid.
Her er runden jeg gikk.
Den ble ca 2 km lang. Og det var mer enn langt nok på en gang. For det siste stykke ble jeg både kvalm, svimmel, og skikkelig uvel. Noen sekunder trodde jeg rett og slett jeg kom til å svime av. Ikke var det et eneste sted det var mulig å sette seg ned heller. Jeg var helt ferdig, og superletta da jeg endelig kom bort til bilen med nøkkelen klar og fikk låst opp dørene med en gang. Der ble jeg sittende til jeg begynte å føle meg ok nok til å klare å gå inn i butikken å få handlet de 2-3 tingene jeg måtte ha.
Vel hjemme igjen 3 kvarter senere, fikk jeg slengt en ferdig pizzabunn som jeg fylte med litt diverse stæsj i ovnen. 20 minutter senere var den klar til å spises. Og da det var gjort var jeg fullstendig kaputt. Min dag var ferdig. Jeg ble liggende i en døs å høre på de forferdelige nyhetene om Ukraina et par timer.
Hvorfor må det alltid være krig, slåssing og fordervelse flere steder rundt om i verden? Er det bare ikke mulig å leve i fred og fordragelighet?
Mine tanker går til alle som lider, og frykter for sine liv der ute i all elendigheten. Stopp krigen!!!
I går ble vi bedt på taco hos min bonusdatter og -svigersønn. Svigersønnen hadde bursdag på lørdag og mannen har i dag. Det ble på en måte feiring av begge to på en gang det. Det var lurt.
Det er noen mndr siden de flyttet fra Drammen og oppover i vår retning. Faktisk var det første gangen jeg var der i går etter at de flyttet inn. Og det er ganske flaut når det ikke tar mer enn 20 minutter og kjøre over til dem.
De hadde fått det skikkelig koselig der borte. Jeg hadde på forhånd bare sett huset utvendig en gang før de flyttet inn, og en videofilm som de hadde filmet innvendig av alle de tomme rommene.
Jeg glemte helt å ta bilder av all den gode maten før vi spiste. Hele bordet var dekket av alt som tenkes kan til taco. Om vi ble en smule overmette? …JA! Men faktisk klarte jeg å styre meg bittelitt, enda så innmari godt det var, for jeg vet hvor trøtt jeg blir etter et måltid. Og vi fikk beskjed om at vi MÅTTE ha plass til kaker også litt senere.
Mannen derimot klarte ikke dét. Han sovnet i sittende stilling med Esther i fanget en halvtimes tid. Det var ikke så farlig, for vi skulle se på Farmen-finalen mens vi var der, og det har han ikke sett en eneste episode av.
Da vi reiste over skogen fra Presfoss til Krøderen snødde det temmelig bra her hjemme. Så jeg ble litt bekymra for hjemturen vi skulle ha senere på kvelden. Heldigvis snødde det mindre på den andre sida, og det værste snøværet fulgte ikke etter oss over dit. Så det gikk helt fint å kjøre hjem igjen.
Jeģ ble nok litt oppspilt etter å ha vært ute av døra og på besøk, for det har bare blitt et par korte dubber på meg i løpet av natta.
Det er ikke ofte jeg er med på noe lenger. Jeg orker rett og slett ikke tanken. Skal jeg besøke noen blir det en tur ned til min mor i Hokksund. Og da blir jeg der noen dager. Der ser jeg eldstesønn og svigerdatter også, de har jo bodd hos henne i flere år nå. Yngstemann har flyttet et stykke lenger bort i gata der, så han stikker som regel innom en tur da jeg er der. Ofte spiser han middag sammen med oss en av dagene.
Datteren min og barnebarna bor også i Hokksund. Men der er de opptatte alle mann. Det hender en sjelden gang jeg stikker innom da jeg er på vei hjemover hvis formen ikke er helt på bånn, og de tilfeldigvis er hjemme. Sånn er det med barn i skolealder. Veldig travle år. Lekser, treninger, og venner. De siste 2-3 ukene har de hatt korona alle sammen i tur og orden. På samme tid har yngstemann og kameraten han bor med også hatt det, og nå er det i full gang hos mellomstemann og svigerdatter. Da gjenstår det bare min mor av alle mine i Hokksund. Hun var ikke blitt syk da jeg snakket med henne i går. De andre to testet positivt tirdag og torsdag. Hun kan ha flaks og slippe unna. De går ikke så mye oppå hvetandre. Det gjenstår å se de nærmeste dagene. Jeg tenker jeg holder meg unna Hokksund minst ei uke til for sikkerhets skyld.
Nå begynner jeg å bli sulten jeg, så her blir det jammen tidlig frokost i dag.
