Paret vi var å spiste middag hos i går har nettopp fått et valpekull i hus.
De ble født natt til 1.Mai og var altså bare et godt døgn gamle da vi fikk se dem. Mamma’n passet veldig godt på dem, så vi kunne ikke stikke nesa for nærme. Men hvis vi sto stille og godsnakket med henne var det greit å få se såvidt.
Stakkar…det er hennes første kull så det er nok ikke rart hun er hønemor og litt usikker med dette her. Hun har i hvertfall skjønt at disse små nurkene er hennes, og foreløpig BARE hennes. Hun vasker og steller med dem, og følger med argusøyne med på alt og alle som nærmer seg kassa hun og valpene ligger i. Ligger pent å lar de små få mat når de vil. Hun er så flink at.
6 små nurk fikk hun. 5 gutter og ei jente. Den ene er litt mindre enn de andre.
Jeg klarte ikke å få sett godt nok til å finne ut hvem det var på de korte øyeblikkene vi fikk se dem. Det var best å la mamma’n være i fred så lenge det er så nytt for henne.
I dag hørte jeg at den lille måtte få litt hjelp med å spise. Jeg håper virkelig at den bare trenger hjelp noen dager og at den vokser seg like stor som søsknene sine.
Det skal bli gøy å se fremover hvordan de utvikler seg. Vi får nok se nærmere på dem om ikke så lenge.
Jeg har gått tur nr 2 i målet mitt for Mai…. 50 km. Mannen ville bli med å se seg litt om i terrenget der jeg gikk i går. Så vi dro avgårde med en gang jeg fikk slukt ei skive og pakket med meg vannflaske i en sekk, etter såvidt å ha rukket å våkne i dag. Jaja….det ble sent på formiddagen da. Skal innrømme det. Jeg var nemlig litt for oppslukt av kart og turløyper og diverse tur-planer til å klare å sovne i går kveld.
Dette området er ikke mer enn ca 3-4 km fra oss. Det går fort med bil. I dag kjørte vi litt lenger inn på skauen. Vi kjørte opp den bratte bakken jeg kom ut på langt oppi lia i går. Jeg valgte å følge den ned igjen til bilen, og da så jeg jo at det var mulig å kjøre opp dit.
Vi kunne parkere bittelitt lenger opp enn der jeg begynte nedturen. Der var det en benk og et fint utsiktspunkt.
En mann kom joggende forbi oss og fortsatte oppover. Da skjønte vi at det antageligvis gikk turløyper videre innover, så vi fulgte den veien han tok. Mannen så uforskammet sprek ut der han liksom bare trippet lett forbi. Han var sikkert rundt 70 …..tenk å være i DEN formen da!!!
Ganske så riktig. Det var ikke lange biten vi gikk før vi kom til en ny benk med bålplass. Her var det skilter i forskjellige retninger så vi kunne lokalisere hvor på kartet vi var.
Derfra gikk Esther og jeg videre alene. Mannen ville utforske litt rundt der vi var. Vi fulgte turløypa i retning disse pilene. Da kunne jeg finne turen på Ut.no og se nøyaktig hvor jeg var i løypa. Bruker GPS inne på appen. Kjekt.
Jeg var forberedt på oppovebakker i dag også. Så jo fort at det stemte.
Et godt stykke var det var det bare stein i alle størrelser og gå på. Det var ikke så innmari godt. Heldigvis ble det bedre veier igjen etterhvert.
Oppover og oppover gikk det.
Over en bekk også.
Den slukket Esther tørsten i på vei ned igjen. Vi gikk tur/retur i samme løype i dag. Tok ikke sjansen på å gå lenger enn til det første platået jeg kom til.
Det så ut til å være enda et stykke igjen til målet som sto på skiltet lenger ned. Så vi snudde her. Vi hadde ikke allverdens tid til å utforske så mye mer heller denne gangen. Vi var bedt bort på middag til et vennepar senere på dagen.
Derfor ble det ikke så lange turen i dag heller. 1,8 km…det holdt det, da omtrent halve turen besto av stigninger og den andre halvparten av nedoverbakker. Det kjennes i beina for å si det sånn.
Jeg er fornøyd jeg. Og resten av dagen gikk til hyggelig samvær og god mat. En skikkelig fin og travel søndag.
Jeg har ikke vært i draget de siste dagene. Har hatt mest behov for å bare ligge til lading. Hverken kropp eller humør har vært på mitt lag.
I går kveld ble jeg likevel med mannen en snartur ut. Han ville ta med Esther og se hvordan det sto til i skogen ovenfor oss. Esther hadde så veldig lyst til å se hva som var der oppe i lia hun også.
Det ble ikke mer enn et kvarters tid, men vi fikk en mini luftetur alle tre. Da bestemte jeg meg for å prøve meg på en ny utfordring fra i dag (1.Mai)
Jeg fant en på Strava-appen min. Den går ut på å gå 50 km i løpet av Mai-måned. Kanskje den er lettere å klare enn den jeg prøvde meg på i April. Den røyk jeg på i den 3.uka. Da var ikke dét noe morsomt mer.
Jeg har lekt meg mye med og finne kart og turstier på ut.no i det siste. Og tidlig i kveld tok jeg med Esther og ferdig ladet telefon i bilen, for å finne de aller nærmeste turløypene.
Vi fant frem uten problem. Her er starten på flere løyper.
Jeg valgte å følge traktorveien innover, altså rett inn herfra. Ikke så mye stigning at det var noen vits i å klage til å begynne med. Det gikk helt fint.
Etter litt over 1 km begynte det å gå oppover ja. Jeg kjente plommefargen sette seg i ansiktet temmelig fort, men opp ville jeg. Jeg syns nemlig jeg kunne se en slutt på bakken langt der oppe. Jeg håpet i hverfall at det ikke var fullt sa bratt derfra.
Det stemte heldigvis, så der satte vi oss for å få igjen pusten og nyte utsikten utover dalen. Langt der nede mot høyre ligger Prestfoss sentrum mellom fjellene.
Jeg satt ikke mange minuttene før vi gikk videre. Det var fortsatt litt stigning igjen, men ikke mye, før jeg sto ved et kryss der oppe i skogen.
Etter å ha sjekket på appen ut.no hvor jeg befant meg i terrenget fant jeg ut at jeg kunne følge den veien som gikk nedover…jippetijupp… og ende opp igjen der jeg startet. Ikke vanskelig valg i det hele tatt.
Jeg kunne klart å gått lenger da jeg først var i gang. Men dette her var på et helt fremmed sted for meg og det begynte å bli kveld. Da liker jeg meg ikke i skogen alene. Jeg ble glad da jeg fant denne snarveien.
Ganske bratt opp på den ene siden av veien.
Og fine farger å se. Jeg så faktisk både hvitveis og blåveis på turen. Men jeg kunne ikke be Esther om å stå pent hver eneste gang jeg fant noe jeg ville knipse bilde av. Det gikk tregt nok med alt annet hun stoppet opp for. Mye å snuse på må du skjønne.
Jeg er så stolt av meg selv som begynte på utfordringen allerede på den 1. dagen i måneden. Turen ble på 1.7 km. Ikke så mye akkurat, men en god begynnelse. Og jeg fikk litt trening i stigning i terrenget også på denne turen.
Er det flere som vil bli med meg utfordringen??
50 km i løpet av Mai.
Jeg gleder meg til å finne nye turløyper og utforske.
Det ble kokt spagetti i to kjeler i kveld. I den ene var det vanlig spagetti, i den andre glutenfri. Mannen kunne selvfølgelig spist glutenfri han også, men det er en del forskjell på pris på glutenfrie varer og vanlige varer. Det går litt mer strøm til to kjeler, men det er snakk om bare noen minutter.
Kjøttdeigen stekte jeg sammen med ting vi begge kan spise. Purre, hvitløk, tomatpuré, sjampinjong fra boks, salt, pepper, paprikakrydder og litt blåmuggost. En skvett med vann i etter at alt er stekt så tomatpuréen får blandet seg godt med resten. 2-3 minutter koking i panna, så er det klart.
Denne gangen likte jeg spagettien. Første gang jeg smakte den syns jeg ikke den var noe god.
Jeg er så sulten at det skriker i tarmene noen ganger. Jeg savner virkelig å kunne spise meg mett på vanlig brød. Men det går jo ikke på lav FODMAP diett.
Jeg har holdt på med den strenge fasen lenge nok til at jeg nå så smått har begynt med reintroduksjon av matvarer.
Det første jeg testet var hvitløk. Det gikk fint, så nå lukter det godt av hvitløk ved middagstider her igjen. I hvertfall noen ganger. Kan jo ikke ha det på absolutt alt heller.
Forrige dagen tok jeg ei skive med vanlig kjøpebrød med innhold av både hvete og rug. Det gikk også bra. Man skal teste små mengder til å begynne med.
I går kveld tok jeg to skiver med hjemmebakt loff, altså bare hvetemel. Det gikk ikke bra. Vondt i magen og rett på do etter en time eller to. Men jeg hadde også drukket to kopper med en sterkere kaffe enn den vi har her hjemme, da jeg var innom noen på vei hjem fra butikken i går kveld. Jeg kan jo håpe på at det var den som gjorde utslaget. Jeg skal holde meg unna vanlig brød og loff i dag. Så tester jeg igjen morgen.
En blanding av frokost og lunsj i dag ble derfor en stor tallerken med salat og egg. Pluss diverse andre “lovlige” matvarer fra kjøleskapet.
Jeg klarte å bli mett på den porsjonen her. Senere i dag skal jeg lage noen rundstykker med det melet som er “lov” å bruke i dietten.
Det er vindstille for første gang på lenge. Så i dag begynte mannen å fjerne store hauger med løv som har samlet seg i blomsterbedet, og langs den ene husveggen.
Jeg rakk knapt å våkne med en kaffekopp før han var i gang. Som vanlig hadde han vært våken i timesvis allerede. Jeg måtte stille opp som søppelposeholder. Greit nok det. Det var godt å få bort det værste. Og det er mye mer å gå løs på da vi først begynner utearbeidet.
Langt ute på jordet sto det et rådyr eller en hjort. Den var det ikke så godt å få tatt bilde av. Vi bor på kan det ja.
Nå som det endelig er vindstille fant jeg frem nye potter og plantet om de få plantene jeg har sådd i år. Det er sånt som er greit å gjøre ute.
Jeg tror det er to paprikaplanter og en chili. Og det er i hvertfall en tomatplante.
Prøver meg med mye mindre antall av hver sort i år. Tenker jeg kommer til å kjøpe agurkplante og noe annet spennende hos et gartneri etterhvert. Nå skal disse her få stå i sola og kose seg i dag. Det er kuldegrader på natta fortsatt, så de skal få komme inn igjen i løpet av kvelden.
Nå er det på tide å spise frokost. Magen skriker etter mat. Og etter det skal jeg pusse vinduet og få opp nye gardiner på kjøkkenet. Skrubbe og vaske kjøkkenvifta står også på programmet i dag.
Etter en lang siesta i går skulle mannen levere en bil han har fiksa litt på for en kamerat. Han lurte på om ikke jeg kunne kjøre etter han nedover, så slapp kameraten og kjøre han hjem igjen. Jeg hadde det ikke spesielt travelt med noe, så jeg gjorde det.
Da vi begge satt i samme bil på hjemturen fortalte jeg om ei turløype jeg hadde funnet på ut.no. Jeg var veldig nysgjerrig på hvor utgangspunktet på den var.
Mannen som er glad i å kjøre seg en tur syns vi kunne se om vi klarte å finne stedet. Vi hadde begge veldig lite strøm på telefonene våre, men jeg klarte å finne igjen tur-ruta og vi pugget navnene på veiene vi skulle se etter før jeg måtte slå av for å spare på strømmen. Vi skulle fra Sigdal, hvor vi bor, og over til Krødsherad. Der har vi kjørt mange ganger før. Da vi kom nesten ned til Krøderen sentrum tok vi av og fulgte veien på vestsida av Krøderfjorden oppover. Det var et flott skue utover fjorden og over på den andre siden.
Her har vi kjørt et stykke oppover, og jeg fikk låne telefonen til mannen for å knipse det eneste bilde vi hadde strøm nok til å ta.
Langt i det fjerne lå Norefjell med gnistrende hvite fjelltopper. Vakkert! Langs veien var det rader på rader med bringebærbusker. Her tror jeg det er mulighet for både selvplukk og å kjøpe ferdigplukket bær utover sommeren. Det sto salg av bringebær på en gård da vi kom til slutten av bringebærjordene.
Vi var på rett vei. Veien vi kjørte på het Vestsideveien, den første veien vi skulle finne. Da var det bare å følge med på alle sideveier til vi fant neste navn vi hadde pugget.
Vi klarte å finne frem. Det siste stykket var det bomvei oppover i lia, så den droppet vi å kjøre på. 50,- for å kjøre inn å se. Det tenkte vi at vi heller skulle ta i dag. Vi planla nemlig å ta med sekk, kaffe, mat og vann og ta oss en søndagstur. Antagelig er det for bratt til at jeg klarer det, men det er jo lov å prøve.
Vi kjørte ned på hovedveien igjen og videre oppover mot Noresund. Vi var tørste begge to, hadde jo ikke planlagt annet enn å levere en bil. Nærmeste butikk og bensinstasjon var nå i Noresund. Der var det en Kiwi butikk med cola til tørste ganer. Det var godt!
Fra Noresund og hjem tok vi en annen vei. Så ble det enda litt “nytt”å se på.
Jeg var veldig lei meg for at telefonen var så tom for strøm. Det var så mange fine motiver langs veien.
Vi var ikke hjemme før det var kveld. Og den første telefonen mannen fikk da vi kom inn døra og fikk satt i ladere, var en invitasjon til middag i dag. Det takket vi selvfølgelig ja til.
Søndagsturen ble dermed utsatt. Men vi hadde en fin kjøretur i går syns jeg.
Jeg var tidlig våken i dag, så tidlig at sola ikke var kommet inn på uteplassen enda.
Mannen var selvfølgelig oppe for lengst, så kaffen var klar. Han hadde rigget seg til under varmelampa ute, og gjorde store øyne da mor sjøl sto ferdig påkledd i døråpningen.
Det blåste surt og kaldt, så jeg satt ei stund under lampa jeg også, før jeg tok med kaffekoppen min bort på trappa der sola varmet i stedet. Det var bedre.
Jeg har laget meg en del planer for dagen før jeg sovnet i går kveld. Det har lett for å bli for mange planer. Men jeg skal være fornøyd for hver lille ting jeg kan krysse av.
Jeg kan allerede krysse av på helgehandel, støvsuging og vanning av plantene som vokser opp av frøene jeg har sådd.
I butikken fant jeg et nytt brød jeg kan spise på FODMAP-dietten. Chiabrød fra Pure Food. Det var litt billigere enn havrebrød fra Fria.
Smakte på det til frokost. Med masse reker, salat og majones ble det en riktig så fin helgefrokost.
Nå ser jeg at jeg glemte agurk!! Nei og nei. Er det mulig??
Mannen kom nettopp hjem etter et ærend. Han fikk i seg en sein frokost han også. Ester ville inn og legge seg litt. Så nå tar vi rett og slett en siesta alle mann.
Jeg hadde ikke gått tur siden søndag. Og den turen presset jeg meg til å gå for å klare målet mitt med turer den uka. Denne uka har jeg desverre mistet muligheten til å nå målet. Men når kropp og hode streiker fullstendig, er det på tide å bremse.
Kanskje jeg gikk for hardt ut med så mange turer i uka. Det er mer enn én gang jeg egentlig ikke har orket tanken på å gå, men har gjort det likevel for å nå målet.
Vi gikk avgårde i rolig tempo.
Det som er litt dumt her vi bor er at vi må begynne med en liten bakke for i det hele tatt å komme ut av gården. Jeg som ikke har pust til å gå i bakker hadde hatt bedre av å gå meg i gang på flatmark. Men, men, sånn er det bare.
Vi gikk ikke ut på hovedveien i går. Vi gikk i stedet på en gammel traktorvei langs skogkanten i motsatt retning. Sist jeg gikk der var det bare snø og is. Nå var det endelig blitt bart bortover der.
Vi fulgte den er stykke og tok av ved et grustak i nærheten av oss. Der stopper veien inne i grustaket. Vi kunne valgt å gå litt tilbake og velge en annen vei, men mannen min syns vi skulle klatre opp en skråning og komme oss på oversiden av grustaket. Da kunne vi fortsette videre inne i skogen et stykke, til vi ville komme ut igjen på den veien.
Og jammen klarte jeg å komme opp (med bare litt hjelp). Pusten var ikke mye å skryte av ei stund, etter den manøvren der. Men vi kom oss bortover, og enda litt oppover med små pustepauser. Da vi nærmet oss veien der oppe i skogen lå det snø på bakken. Det var snø hele veien ned igjen til et veikryss. Men akkurat det blåste jeg en lang marsj i. Det gikk endelig nedover og ikke oppover.
Jeg snudde meg å tok bilde av veien som fortsatt bar spor etter vinteren.
Nede i krysset trengte vi begge en hvil. Vi satte oss på hver vår store stein i sola, og da snurra det plutselig rundt for meg. Jeg bøyde meg forover for ikke å ramle av steinen, da sluttet det å snurre ganske fort.
Tilbaketuren gikk mye bedre for meg. Da var det mannen som sleit. Med vondt overalt, fotsålene, kneet, hofta og ryggen. Ikke det sprekeste paret vi akkurat.
Uansett ble det tur på oss. 50 minutter og 2,2 km i ulendt terreng. Jeg var fornøyd med det jeg.
I dag tar jeg det med ro igjen. Middagen er satt i gang og jeg har vaska noen klær. Kanskje blir det ny tur i morgen.
I går kveld vurderte jeg om jeg skulle ringe legevakta eller ikke. Hjertet romsterte i brystkassa med ujevne sprell, blodtrykket var plutselig veldig høyt, det stakk i hodet og ellers var formen på bunnivå.
Tårene lå stadig på lur og vi gikk for en helt rolig dag begge to fra tidlig på dagen. Mannen sov lenge etter at vi fikk i oss litt mat. Mens jeg prøvde å roe hodet med en serie jeg fant på tv. Likevel ble formen bare værre utover kvelden. Til slutt sa jeg til han at jeg lurte på om jeg var nødt til å ringe legevakta. Alt kjentes feil ut i kroppen, og jeg begynte å få grøsninger øverst i topplokket i tillegg til det ene punktet det stadig kom små stikk.
Jeg blir jo litt redd for at noe skal eksplodere, enten i hodet eller i brystkassa. Det er nemlig sånn det kjennes ut.
Men samtidig orker jeg ikke tanken på å måtte reise så langt når jeg føler meg så totalt tom for krefter. Jeg har vært noen turer på legevakta de siste årene. De fleste gangene med drosje, men også et par ganger i sykebil.
Mannen min klarte å snakke rolig med meg , mens et angstanfall bygget seg opp. Han har sett dette noen ganger nå og kjenner igjen tegnene. Heldigvis at han var der, for en liten periode klarte jeg ikke å dra inn pusten under gråtetokten som kom. Hyperventilering på gang, og da får man virkelig ikke puste. Det gjør ikke saken akkurat bedre. Panikken blir fullkommen.
Jeg har beroligende medesin og han fant det til meg. Dét og gråtetokten gjordet at kroppen roet seg etterhvert.
Han laget middag til oss etterpå. Selv om det ikke er hans område. Det var godt å kjenne at kropp og sjel ble roligere, og det var godt å få servert ferdig middag.
I dag har jeg fungert bedre. Jeg har gjort noen småting. Og det skal jeg være fornøyd med. I tillegg skal jeg stå for middagen i dag. Ellers skal jeg ikke ha for store mål for dagen.
