I dag ble jeg vekket ca 10.30. Trøtt som ei strømpe, men hadde fått mange timers søvn. Jeg kjente endel på uroen og svimmelheten i går kveld og natt også. Men den var enda litt bedre enn forrige natt. Så da håper jeg de nye medisinene går seg til etterhvert og at kroppen godtar dem.
Utover dagen og kvelden nå har hodet kjentes helt normalt.
Vi har vært og handla litt planter i dag. Både til hytta og terrassen i leiligheten.
Så heldige med været også da. Plenen er klippet etter mye strabaser med gressklipperen. ( den er fortsatt under behandling her ) Elskeden min er flink. Han gir ikke opp så lett:)
Jeg har plantet både litt blomster, tomatplanter og lilla paprika. Det blir spennende hver dag nå og følge med på om det blir noe ut av det.
Ble fornøyd jeg så langt 🙂
Og nå har han jammen vaska båten som ligger her også.
Rambo ( bikkja ) vekket meg i dag. Han hadde visst benytta sjansen så fort min kjære var ute av døra. Han sto og klora på meg og peip. Så jeg kasta litt vann i ansiktet og fikk tredd på meg det første jeg fant av klær. Da vi endelig hadde kommet oss ut, ringte jeg min kjære og Rambo ble avslørt. Han måtte ha stupt rett inn på soverommet og masa meg ut av senga med det samme han hadde reist.
Vi fikk da gått en liten tur. Og jeg tenkte at da er jeg på rett vei med å stå opp og gå tur på morran. Det er nemlig litt av planen med det å få rutiner…. som skal være så viktig. Spesielt med bipolar lidelse. Huff, jeg grøsser ved tanken på rutiner. Det eneste stedet jeg vil ha rutiner er på jobb.
Og da jeg først kom inn på jobb… Det er ufattelig hvordan jeg klarte og komme meg igjennom 8 timer på jobb i går. Svimmel, ør og helt merkelig i hodet. Signalene i toppetasjen gikk i spinn kjentes det ut som. Og så usigelig trøtt. Den nærmeste måten jeg kan beskrive det på er å være full. Men ikke akkurat det heller. Merkelig og ekkel følelse.
Jeg begynte kvelden før på en ny type medisin. Seroquel/quetiapin. Det er antipsykotika og noe jeg aldri har bruk før. Og for en reaksjon med bivirkninger. Jeg ble stup trøtt, forferdelig svimmel og urolig i beina.. restless leggs. Urolig i resten av kroppen også. Det var komplett umulig og sitte stille eller prøve og legge seg. Satt og steppa med beina,og vrei meg på stolen. Måtte hele tiden rundt og tråkke på gulvet. Helt JÆVLIG spør du meg. Det holdt på i 3-4 timer før jeg klarte og sovne. Pluss så tørr i munnen som jeg aldri før har vært.
Det samme gjentok seg i går kveld. Men svimmelheten ble ikke værre enn kvelden før , selv om dosen ble økt til det dobbelte.
I dag er formen mye bedre enn i går. Hodet er mer på plass og jeg føler meg ikke halvfull. Jeg har sovet halve dagen i dag og er fortsatt trøtt. Men det kan ikke sammenlignes med gårsdagen.
I kveld skal dosen økes enda en gang, og jeg gruer meg til å tråkke rundt her med den forferdelige jævlige uroen i kroppen. Men siden formen er så mye bedre i dag håper jeg det bare er bivirkninger som varer i noen få dager. Kroppen fikk vel sjokk stakkar av en medesin den aldri har fått før.
Håpen på det beste jeg nå. At bivirkningene slutter og at kroppen godtar medesinene. Så kanskje det blir fredeligere i den øverste etasjen også .
En fredeligere 17.mai går det ikke an å få. Vi bestemte oss for ta en timeout fra resten av verden hele dagen. Og det gjorde vi. Var ikke ute med bilen en eneste gang.
Vi sov mye. Spiste god middag, og fikk frem enda litt hagemøbler. Så nå blir det enda triveligere ute på vårt fristed.
Jeg fikk strikket noen runder på jakke/ genser/vest prosjektet mitt. Det er litt uvist hva det blir til slutt. Jeg har nemlig ikke oppskrift, så det blir litt på måfå. Jeg fikk lest litt i boka mi, og vi tok noen runder med terninger. Vi spilte 10.000. Det er gøy selv om man bare er to.
Altså.. den fredeligste dagen man kan få.
Og det var på tide også. Etter en nedtur for et par dager siden.
I dag skal jeg til psykologtime, med lege og se om jeg får nye medisiner.
Er litt spent på det. Er urolig i kroppen og veldig trøtt nå som vi er hjemme igjen. Men jeg må snart reise så sovingen må bare vente.
Jeg kommer tilbake til hvordan det gikk med legetimen senere.
Vi har rømt til hytta i dag også. Etter kurset. Nå trenger vi en dag uten noe på dagsordenen. Og vi har fått tillatelse til å være her i fred og ro. Slippe og opp grytidlig og presse seg inn i klær som er enten for sommerlige.. eller alt for trange.
Vi har da handla inn mat til alle slags værtyper. Så om vi mot formodning skulle ha lyst på besøk her ,så er det bare å høre om noen har lyst til å komme og holde oss med selskap under middagen 🙂
Været ser vi an og tar dagen og formen som den kommer.
HELT UBESKRIVELIG GODT OG HA EN HEL DAG UTEN AT DET ER NOE VI MÅ UT PÅ.
Men dere andre… kos dere på deres måte og ha en fin 17.mai
Jeg hadde lovet min mamma og komme ned en tur for å bli med og plante på grava til min pappa. Og det syns jeg jo er helt naturlig at jeg skulle bli med på. Men jeg skulle innom hjemme først for å pynte litt på fargen på håret før 17.mai. Og allerede da kjente jeg at det ble for mye denne dagen.
Jeg ble kvalm , svimmel og viste ikke hvordan jeg skulle klare og få fargen ut av håret inne i dusjen uten å besvime. Men det gikk. Jeg fikk i meg er par skiver, til en alt for sein frokost. Og jeg som har fått beskjed om å prøve å få noen rutiner inn i livet mitt. Skal love deg at det er nesten umulig og få til med alt som foregår for tiden.
Jaja. Jeg kom kom meg da avgårde etter å ha fått den rette hårfargen på plass.
Innen da var jeg helt slått ut, men hadde jo lovet å bli med på plantingen. Så det var bare å velge mellom samvittigheten hvis jeg ikke gjorde det. Eller å tvinge seg avgårde enda en dag og vente på kollapsen som jeg kjente var på vei.
Og den kom. Jeg ventet og ventet på at kjæresten skulle komme og hente meg etter plantingen. Lå for det meste på sofaen og nesten sov der nede. Det kjentes ut som all kraft var borte i meg . Merkelig følelse. Jeg viste rett og slett ikke hvordan jeg skulle klare og reise meg og komme meg ut i bilen da han endelig kom. Det eneste jeg ønsket var og få lagt meg ned for godt et eller annet sted… så kom tårene..noe min mamma sjelden ser hos meg. Men jeg klarte ikke å stoppe de lenger. Alt raste et øyeblikk.
Etter at jeg fikk roet ned og kommet litt til hektene igjen , kom vi oss avgårde. Kvelden endte med pizza fra gatekjøkken. Senga og en ny serie på tv…som jeg faktisk klarte å følge med på.
Og vi var på hytta. Vårt fristed vekk fra verden.
Det var det eneste jeg ønsket der og da.. vekk , vekk. Orker ikke stresset. Vil helst gjemme meg her til formen kjennes bedre. Men det går ikke. I dag er det kursdag igjen. I morgen er det 17.mai. Torsdag er det time hos psykologen igjen. Denne gang med lege for å se om det er mulig og prøve en annen medesin. Fredag er det jobb. Og i helga er det en plan om å reise opp å begynne og ordne med campingen.
Og så var det plutselig gått enda ei uke.
Ikke rart skuldrene sitter litt høyt om dagen.
Skal sette meg ut med en kaffekopp nå og høre på fuglekvitter. Prøve og senke skuldrene og ta en ting av gangen. HER OG NÅ. VÆRE I ØYEBLIKKET, som vi lærte på kurset sist gang.
Kjæresten min har reist tidlig i dag for å hjelpe til med en jobb. Og jeg sover og sover. Har bare vært oppe og spist et par ganger. Gitt bikkja mat og luftet han litt. Verdens snilleste Rambo.
Det er ikke fullt så kaldt her i dag. Godt ,friskt og stille på verandaen.
Men jeg klarer ikke å være våken. Har lagt meg under dyna igjen. Må samle litt tapt energi.
En av sønnene mine skulle komme hit senere i dag med en telefon, avtalte vi nå. Og jeg tror det skulle komme et annet besøk her i dag også. Det er nok til at skjelvingen og uroen i kroppen er på plass. Jeg stresser meg opp for ingenting nå om dagen. Vil bare sove og stenge verden ute til formen kommer litt tilbake igjen. Det vet jeg jo at den gjør. Jeg er bare så tom, trøtt og sliten nå.
Jeg ligger her i pysjen ennå. Selv om klokka er over 14. Får ikke hjelpe det. Nå skal jeg lukke øynene og benytte anledningen til å sove enda litt til. Prøve og roe kropp og sjel. Og vente på bedre dager igjen.
Nå er lufta helt ute av meg. Er så trøtt, så trøtt. Og sliten. Trenger virkelig en hel dag uten og måtte ut i bil og farte av gårde noen steder.
Vi er mest mulig på hytta nå, men stadig er det et eller annet vi må av gårde på. Prøver og tenke som jeg lærte. Være i øyeblikket. Her og nå. Men det er ikke like lett hver gang. Det må trening til. Øvelse gjør mester.
Nå har jeg endelig kommet meg under dyna og kan slappe av.
Vi prøver å være så mye som mulig på hytta nå. Der kan vi slappe av og prøve å stresse ned. Det har blitt et par travle dager på meg nå. Kurs på tirsdag. Bare hjemom og handla i full fart, så reiste vi rett på hytta. Det var ikke akkurat varmt hverken ute eller inne. Men med gassovn på verandaen og strøm inne koser vi oss uansett i vårt lille rede. Middagen ble pølser i brød og lomper. Hastemiddag da man nesten sulter ihjel og ikke helt har funnet ut av alt kjøkkenutstyret som er tilgjengelig der oppe.
I går ble det også en lang dag, da jeg skulle innom hjemme og ordne meg klar til jobb på morgenen. Jeg skulle ikke begynne før klokka 10.00 så det gikk greit det. Ble vekket en halvtime før klokka ringte av kjæresten. Kaffen var klar og det var også frokosten. Fikk jo nesten litt god tid faktisk. Og hadde sovet godt i hytta.
Var på jobb full dag , med masse tråkking i for mange timer . Beina var helt ødelagte de siste par timene. ( de er bedre igjen i dag heldigvis) Deretter var det rett ut på en liten handletur før vi havnet på hytta igjen. Det ble seint. Men vi kunne endelig slappe av igjen. Tok en øl og en enkel middag i går også. 2 poser ferdig thaisuppe og en hel kylling plukket i små biter oppi.
Det ble en god natts søvn igjen.
I dag har vi hatt besøk lenge der oppe, og nå er vi hjemme en tur for å ordne litt ting og tang. Og ta en dusj. Så bærer det opp til stillheten på nytt. Jeg kjenner jeg er sliten av litt for mye farting og ting på programmet nå.
Men vi lærte en veldig viktig ting på kurset på tirsdag. Og det var det en veldig rolig og behagelig prest som sa. HUSK OG LEV I ØYEBLIKKET. DET ER AKKURAT DET ØYEBLIKKET DU ER I NÅ SOM ER VIKTIG . TA DET INN OG NYT DET. RO NED OG IKKE TENK PÅ DET SOM HAR VÆRT. DET ER FORTID OG KOMMER ALDRI TILBAKE. OG FREMTIDEN OG ØYEBLIKKENE SOM KOMMER KAN DU IKKE FORUTSE. DET ER INGENTING Å BEKYMRE SEG FOR ELLER TENKE SÅ MYE PÅ. HVORFOR BEKYMRE SEG FOR NOE SOM KANSKJE ALDRI VIL SKJE. DET KOMMER NYE ØYEBLIKK HELE TIDEN.
ALTSÅ : TA EN PAUSE OG KJENN PÅ ØYEBLIKKET AKKURAT NÅ.
KJENN AT DU PUSTER, LYTT PÅ STILLHETEN , ELLER LYDENE RUNDT DEG. KJENN PÅ LUFTEN MOT ANSIKTET DITT. KJENN AT DU LEVER….NÅ.
Jeg har allerede prøvd det flere ganger. Og det hjelper faktisk til å roe ned hode. Og ikke bekymre meg for hva som skal skje i morgen eller senere på dagen.
I dag er formen absolutt ikke på topp. Og det var den ikke utover dagen i går heller. Helt ulldott i hodet, øya vil ikke våkne skikkelig. Trøtt, trøtt, trøtt. Og nå begynner jeg og bli både sulten og småkvalm.
Jeg klarte og få tatt dobbel dose med antidepressiva i går. Glemte at jeg tok en før vi reiste fra hytta. Og tok en ny med en gang jeg kom hjem. Pluss at jeg glemte helt og ta dagen før der igjen. Kanskje det er derfor jeg ikke er i form. Har surra litt mye med de i det siste.
Så i dag har det for det meste blitt sofa og bok. En litt spennende en. Men enda har jeg nesten sovna fra den flere ganger.
Jeg har på et merkelig vis klart å holde meg våken hele dagen, og fått laget en helt enkel middag til min kjære kommer hjem ihvertfall. Det ble ferdiglaget kjøttkaker og posesaus. Det får gå for en gangs skyld. Har kokt poteter, gulrøtter og kål ved siden av for å “pynte” litt på det.
I morgen er det bipolarkurs igjen. Så jeg håper formen blir bedre til da.
Vi har vært så heldige og kommet over vårt lille paradis på jord. Her kan vi slappe av og nyte stillheten og fuglekvitter. Vi kan grave i jorda og plante der vi vil. Sitte på en knøttliten veranda og spise frokost med utsikt over den lille hagen og alle trærne rundt. Her kan vi sitte og bare nyte mens planlegger vår felles fremtid. Vi har mange tanker og forskjellige muligheter. Her kan vi drømme oss skikkelig bort. Det er bare ei lita hytte med alt i et rom, men alt vi trenger finnes i det rommet, og på plassen der ellers. Et fristed for kropp og sjel. Et fristed hvor vi kan lade batteriene.
Vi føler oss utrolig heldige.
Og det fine med stedet er at det kun er 10 minutter med bil, så er vi hjemme i leiligheten. Og midt i sentrum. Nå kan vi bare velge hvor vi vil være etter behov.
Og i tillegg har vi en plass med campingvogn, uteplass og fiskemuligheter. Dit er det et par timer å kjøre, men det blir nok noen turer dit også i sommer.
