Jeg har tenkt meg nedover til Hokksund en tur i dag. Skal reise så fort jeg har skrevet dette innlegget. Det snør og snø, så jeg kan ikke vente for lenge med å komme meg avgårde. Det er allerede 1 time siden jeg kom inn etter å ha måka frem bilen. Og det legger seg veldig fort nye cm snø.
Og klokka 15.45. Nøyaktig en halv etterpå var jeg ferdig med å måke frem hele bilen.
Det beste av alt er at jeg klarte alt på en gang, og jeg var ikke halvdød da jeg kom inn etter det jeg vil kalle en fin treningsøkt. Blir bare bedre og bedre dette her.
Da kaster jeg meg i bilen og reiser nedover en tur jeg. Vi skal lage skinkestek i kveld. Det blir kos.
Jeg blir helt imponert av meg selv jeg nå altså. Tror du ikke jeg allerede har vært ute på tur i dag. På formiddagen til og med.
Og jeg tok 2 fluer i 1 smekk. Jeg gikk nemlig bort til butikken, var en kjapp tur innom og handlet litt, og gikk tilbake. Det tok ikke mer enn 20 minutter hver vei. Plutselig var det helt overkommelig. Jeg hadde nok pust igjen til å finne rett nøkkel å låse opp døra da jeg kom hjem igjen også. Sensasjon!!
Det er jo ikke tvil om at det ikke er mange turene som skal til før det merkes på formen. Jeg merker i hverfall forandring veldig raskt. Det vet jeg fra tidligere. Nå begynner det allerede rett og slett å bli gøy å gå.
Og Stravaen min på telefonen er på hver eneste gang. Det er halve moroa det syns jeg, og se på ruta jeg har gått på kartet etterpå. Se at hver meter og kilometer blir registrert. Artig.
Selv om jeg hadde litt innetrening i går, med dans og bevegelse i slow motion, hadde jeg innmari lyst til å ut og gå en tur også. Jeg vurderte frem og tilbake helt til klokka passerte 22. Selv da hadde jeg lyst til å skrape bilen fri for is og kjøre bort til sentrum.
Men en ekkel følelse hang over meg hele dagen. Den sa at det ville være dumt å absolutt skulle ta turen ut på glatta. At faren for beinbrudd var fryktelig stor da det ville være vanskelig å se hvor det var strødd og ikke strødd under det tynne snølaget som lå over isen.
Beinbrudd på glatta jeg klart å få til en gang før, og det vil jeg helst ikke oppleve igjen.
For tida har jeg hverken brodder eller piggsko, og det betyr at det er en risikosport å bevege seg utenfor døra så lenge jeg ikke klarer se hvor det er trygt å gå.
Da jeg kikket ut vinduet i dag hadde jammen en strøbil vært innom gården, og da vet jeg at det er strødd helt ned til hovedveien.
Så i dag blir det tur. Jeg kjenner jeg er glad for avgjørelsen jeg tok i går, og dermed har armer og bein i helt fint behold.
Det var stedvis glatt og litt kronglete å gå tur ute i går kveld. Jeg brukte lommelykt i mørket for å se skikkelig hvor det var strødd og ikke. Nede på gangveien var det enklere. Der var det gatelys og jeg kunne gå litt tryggere.
I natt har det kommet et tynt lag med snø som dekker isen på bakken, og jeg er veldig usikker på om jeg skal ta sjansen på å gå ut. Jeg har så lyst, så det ender nok med at jeg skraper isen av bilvinduene og kjører bort til sentrum. Der er det enda mer lys, og sikkert mye bedre strødd enn utenfor hos meg.
Jeg har gjort “innetrening” tidligere i dag. Jeg satte på -Hver gang vi møtes- på tv og bestemte meg for å danse til hver sang, og strikke så lenge det bare var prat. Kjempefint program det der. Denne gangen var det Bjørn Eidsvåg sin dag.
Han har mange fine tekster og låter. Mange av dem veldig rolige. Så det ble ikke så rare sprella på meg. Sikkert like greit vil jeg tro. Det ble mer yoga – bevegelser, hvis jeg kan kalle det det. Jeg fikk myka opp den stive skrotten min i det minste, og all bevegelse er bedre enn ingen bevegelse. OG… jeg ble ferdig med den siste sokken til meg selv.
Har til og med begynt å feste trådene på dem.
Jeg tror jeg skal lage middag først og fremst jeg nå. Så skal jeg se om det blir en tur et eller annet sted senere i kveld.
Jeg hadde fiskekaker til middag for noen få dager siden. Jeg spiser gjerne kalde fiskekaker på brødskiva jeg, hvis det blir igjen noen til overs. Men det var ikke det jeg hadde lyst på i det hele tatt i går kveld.
Da jeg gikk ut på kjøkkenet var det brødskive med brunost eller ei skål med jordbærbiola, havregryn, og banan jeg hadde i tankene. Men da jeg åpnet kjøleskapdøra hylte et par fiskekaker om å spises før de “døde”.
Å kaste mat er ikke aktuelt. Så da må man sette i gang de små grå da, og finne en rask måte å få det til å smake, så man får det ut av kjøleskapet og ned i magen før det er for sent.
Jeg var sulten der og da. Hadde ikke lyst på kalde fiskekaker, gadd ikke sette på stekepanna, og stå og passe på den. Og mikroovn har jeg ikke for tida.
Da sa det heldigvis pling i toppetasjen og lys åpenbarte seg. Jeg har jo toastjern !! Hvorfor ikke prøve å skvise et par brødskiver med de uønska kakene i inn under lokket på det?
Og det gikk det. Jeg fikk varme fiskekaker i toastbrød. Sånn midt på treet godt. Ketsjup hadde gjort seg på, men det tenkte jeg ikke på før jeg hadde spist opp.
Vel… nå er fiskekakene borte fra kjøleskapet og jeg kan kose meg med med jordbærbiola, havregryn, og banan til frokost i stedet for til kvelds i går.
Jeg er i gang…jeg har vært ute og gått en tur i kveld. Utstyrt med lommelykt, nye strikkesokker, og et pannebånd jeg gjorde ferdig før jul. Og selvfølgelig godt med andre klær…i tilfelle noen skulle få bilde av noe annet på netthinnen.
Lommelykt for i det hele tatt se hvor jeg gikk. Og hvor jeg kunne sette bena nogenlunde trygt i bakken for hvert skritt. Det var strødd så jeg kom trygt ned til hovedveien. Strikkesokker fordi det er kuldegrader ute, og pannebånd for å slippe å fryse på ørene. Og fordi jeg faktisk gadd å gjøre det ferdig da jeg fant det halvstrikket i en pose blant alt garnet jeg har. Det var lurt å dra på seg det, for det var i grunnen ganske frisk ute.
Rød i kinna ser du. Men så har jeg også gått nøyaktig 1 km , med en del stigning på veien. Her var det på tide å snu.
Jeg hadde ikke lyst til å bruke meg opp, så jeg ikke kommer meg ut igjen i morgen.
Det var godt å være ute i frisk luft og bevege på skrotten. 3 kvarter var jeg ute, og det ble 2 km på Stravaen min. Det lengste jeg har gått på veldig lenge.
Jeg gikk over brua som går over Simoa. Elva var islagt siden sist jeg gikk der. Borte på Blaafarveværket hang det et hjerte av lys på en av bygningene. Så koselig.
Jeg hadde faktisk litt pust igjen da jeg kom tilbake til meg selv, enda jeg avsluttet med en bakke opp til gårdsplassen.
Dette bør bli bra i løpet av det nye året vi nettopp har begynt på. Jeg er fornøyd med kveldens tur. Og jeg gleder meg til ny tur i morgen.
Krysser fingrene for ei natt med noen timers søvn. Det er lov å håpe 😊
Jeg forsvant ei bittelitt stund herfra. Humøret datt til bunns de siste par dagene. Men sånn er det og det må jeg leve med. Jeg vet heldigvis at det går over bare jeg klamrer meg fast.
Noen ganger trenger jeg noe beroligende, og det ble jeg nødt til å ta på dagen i går. Jeg hadde ikke sovet et sekund natta før, hodet var helt skakk-kjørt og kroppen skjelven og ekkel. Besøk til nyttårsfeiring var bare å glemme. Jeg trodde ikke jeg skulle orke turen til butikken engang. Det viktigste jeg skulle ha der var ost, i tilfelle jeg skulle orke å slenge sammen en pizza i løpet av kvelden.
Jeg hadde en liten kamp med meg selv, og jeg klarte faktisk å komme meg ut i bilen og kjøre bort. Så hadde jeg i allefall osten i hus hvis jeg skulle få lyst på pizza. Det var etter strabasene med å komme meg dit bort at det knakk helt sammen for meg ,og jeg bestemte meg for at det var på tide med noe beroligende. Jeg vet at det ofte er det som må til for å roe hodet såpass at lettere tanker slipper til.
Det gikk bra denne gangen også. Etter en lang hvil, og antageligvis noen øyeblikk hvor Jon Blund var innom begynte jeg å kjenne at jeg var sulten.
Å lage pizza da man har en ferdig bunn det bare er å rulle ut går i grunnen ganske fort. Så jeg bestemte meg for å gjøre det. Da ville jeg ha mat nok til hele resten av kvelden pluss enda lenger. Det kan være greit å ha noe som smaker godt stående klart hvis det tar tid før humøret kikker over kjellerlemmen igjen.
Jeg er glad jeg gjorde det. Jeg spiste godt, og etterpå tullet jeg med sammen med dyne og masse puter i sofaen. Der lå jeg og halvdurmet utover kvelden. Tv’n sto på og jeg prøvde å følge med på noen episoder av Master Chef.
Jeg hadde sovnet da det begynte å smelle med raketter og det nye året var klart til å starte sin ferd. Jeg knakk meg ut av dyne og puter og tok en kikk ut av vinduet. Fikk sett en del fine raketter før jeg tullet meg inn i dyna igjen og faktisk klarte å sovne på nytt. Selv om det ble en natt på sofaen, og uten cpapen jeg skal bruke, fikk jeg i det minste hvilt øyne og øyelokk noen timer….og hodet. Og i dag våknet jeg med et lysere syn på tilværelsen igjen. Det var godt!!
Har kosa meg med en kaffekopp, lest noen blogger, strikket litt, og spist kald pizza til en sen frokost.
Jeg ser det er strødd ute i gården og nede på gangveien. Kan hende våger jeg meg ut på en liten gåtur i løpet av kvelden.
