Jeg var tidlig våken i dag, så tidlig at sola ikke var kommet inn på uteplassen enda.
Mannen var selvfølgelig oppe for lengst, så kaffen var klar. Han hadde rigget seg til under varmelampa ute, og gjorde store øyne da mor sjøl sto ferdig påkledd i døråpningen.
Det blåste surt og kaldt, så jeg satt ei stund under lampa jeg også, før jeg tok med kaffekoppen min bort på trappa der sola varmet i stedet. Det var bedre.
Jeg har laget meg en del planer for dagen før jeg sovnet i går kveld. Det har lett for å bli for mange planer. Men jeg skal være fornøyd for hver lille ting jeg kan krysse av.
Jeg kan allerede krysse av på helgehandel, støvsuging og vanning av plantene som vokser opp av frøene jeg har sådd.
I butikken fant jeg et nytt brød jeg kan spise på FODMAP-dietten. Chiabrød fra Pure Food. Det var litt billigere enn havrebrød fra Fria.
Smakte på det til frokost. Med masse reker, salat og majones ble det en riktig så fin helgefrokost.
Nå ser jeg at jeg glemte agurk!! Nei og nei. Er det mulig??
Mannen kom nettopp hjem etter et ærend. Han fikk i seg en sein frokost han også. Ester ville inn og legge seg litt. Så nå tar vi rett og slett en siesta alle mann.
Jeg hadde ikke gått tur siden søndag. Og den turen presset jeg meg til å gå for å klare målet mitt med turer den uka. Denne uka har jeg desverre mistet muligheten til å nå målet. Men når kropp og hode streiker fullstendig, er det på tide å bremse.
Kanskje jeg gikk for hardt ut med så mange turer i uka. Det er mer enn én gang jeg egentlig ikke har orket tanken på å gå, men har gjort det likevel for å nå målet.
Vi gikk avgårde i rolig tempo.
Det som er litt dumt her vi bor er at vi må begynne med en liten bakke for i det hele tatt å komme ut av gården. Jeg som ikke har pust til å gå i bakker hadde hatt bedre av å gå meg i gang på flatmark. Men, men, sånn er det bare.
Vi gikk ikke ut på hovedveien i går. Vi gikk i stedet på en gammel traktorvei langs skogkanten i motsatt retning. Sist jeg gikk der var det bare snø og is. Nå var det endelig blitt bart bortover der.
Vi fulgte den er stykke og tok av ved et grustak i nærheten av oss. Der stopper veien inne i grustaket. Vi kunne valgt å gå litt tilbake og velge en annen vei, men mannen min syns vi skulle klatre opp en skråning og komme oss på oversiden av grustaket. Da kunne vi fortsette videre inne i skogen et stykke, til vi ville komme ut igjen på den veien.
Og jammen klarte jeg å komme opp (med bare litt hjelp). Pusten var ikke mye å skryte av ei stund, etter den manøvren der. Men vi kom oss bortover, og enda litt oppover med små pustepauser. Da vi nærmet oss veien der oppe i skogen lå det snø på bakken. Det var snø hele veien ned igjen til et veikryss. Men akkurat det blåste jeg en lang marsj i. Det gikk endelig nedover og ikke oppover.
Jeg snudde meg å tok bilde av veien som fortsatt bar spor etter vinteren.
Nede i krysset trengte vi begge en hvil. Vi satte oss på hver vår store stein i sola, og da snurra det plutselig rundt for meg. Jeg bøyde meg forover for ikke å ramle av steinen, da sluttet det å snurre ganske fort.
Tilbaketuren gikk mye bedre for meg. Da var det mannen som sleit. Med vondt overalt, fotsålene, kneet, hofta og ryggen. Ikke det sprekeste paret vi akkurat.
Uansett ble det tur på oss. 50 minutter og 2,2 km i ulendt terreng. Jeg var fornøyd med det jeg.
I dag tar jeg det med ro igjen. Middagen er satt i gang og jeg har vaska noen klær. Kanskje blir det ny tur i morgen.
I går kveld vurderte jeg om jeg skulle ringe legevakta eller ikke. Hjertet romsterte i brystkassa med ujevne sprell, blodtrykket var plutselig veldig høyt, det stakk i hodet og ellers var formen på bunnivå.
Tårene lå stadig på lur og vi gikk for en helt rolig dag begge to fra tidlig på dagen. Mannen sov lenge etter at vi fikk i oss litt mat. Mens jeg prøvde å roe hodet med en serie jeg fant på tv. Likevel ble formen bare værre utover kvelden. Til slutt sa jeg til han at jeg lurte på om jeg var nødt til å ringe legevakta. Alt kjentes feil ut i kroppen, og jeg begynte å få grøsninger øverst i topplokket i tillegg til det ene punktet det stadig kom små stikk.
Jeg blir jo litt redd for at noe skal eksplodere, enten i hodet eller i brystkassa. Det er nemlig sånn det kjennes ut.
Men samtidig orker jeg ikke tanken på å måtte reise så langt når jeg føler meg så totalt tom for krefter. Jeg har vært noen turer på legevakta de siste årene. De fleste gangene med drosje, men også et par ganger i sykebil.
Mannen min klarte å snakke rolig med meg , mens et angstanfall bygget seg opp. Han har sett dette noen ganger nå og kjenner igjen tegnene. Heldigvis at han var der, for en liten periode klarte jeg ikke å dra inn pusten under gråtetokten som kom. Hyperventilering på gang, og da får man virkelig ikke puste. Det gjør ikke saken akkurat bedre. Panikken blir fullkommen.
Jeg har beroligende medesin og han fant det til meg. Dét og gråtetokten gjordet at kroppen roet seg etterhvert.
Han laget middag til oss etterpå. Selv om det ikke er hans område. Det var godt å kjenne at kropp og sjel ble roligere, og det var godt å få servert ferdig middag.
I dag har jeg fungert bedre. Jeg har gjort noen småting. Og det skal jeg være fornøyd med. I tillegg skal jeg stå for middagen i dag. Ellers skal jeg ikke ha for store mål for dagen.
I går hadde jeg ikke noen god dag. Jeg var i elendig form. Hele hodet var vondt, kjever, tenner, ører og øyne, det gikk ut over synet på det ene øyet utover dagen. Humøret var, helt uten grunn, på gråtestadiet.
Mannen min klarte å få meg litt opp fra turen ned kjellertrappa. Såpass at jeg skiftet til nogenlunde presentable klær, fikset litt på sveisen, krem i ansiktet, og tok på mascara. Ikke hver dag jeg gidder det lenger. Er jo nesten ikke ute blant folk likevel.
Det var alt for fint vær til å gjemme seg på et mørkt soverom. Og planen fra morgenen av var at jeg skulle ut å handle, og kikke litt på et lite senter i Åmot.
Jeg er ikke den som liker å gjøre det så ofte, men da jeg sto opp hadde jeg lyst til det… helt til hodepina dukket opp og humøret brått snudde.
Etter et spark bak og oppmuntrende ord fra mannen satt jeg i bilen. Uten jakke, veske, eller handlenett. Kun meg selv i bukse, sommertopp og joggesko, og mobil og kort i lomma. Deilig og befriende, lett og ledig.
Nå skulle jeg bruke den tiden jeg hadde lyst til å bruke. Uten noen form for stress. Og det gjorde jeg.
Butikkene har åpnet igjen på senteret nå, så jeg ruslet inn og kikket litt på både klær og sko. Det var i grunnen godt å se i andre butikker enn matbutikker og apotek. Nille tok jeg en runde innom også.
Jeg kjøpte ingenting. Det skal mye til før jeg handler noe særlig til meg selv. Jeg burde nok bli flinkere til det.
Med ullhodet og hodepina holdt det i massevis og bare kikke meg litt rundt.
Jeg spanderte på meg en salat på Meny da. Jeg dro litt for sulten hjemmefra. Dessuten tenkte jeg at jeg skulle sette meg på en benk ute og kose meg med den.
Jeg fant ingen benk, så jeg satt meg i bilen med vinduene åpne. Tok meg god tid og bare slappet av og nøyt både mat og øyeblikk, mens jeg kikket på menneskene som kom og gikk. Det er det lenge siden jeg har gjort det.
Det var skikkelig kos.
Etter maten og det fine øyeblikket, vendte jeg snuta hjemover. Mathandelen stoppet jeg og tok på veien. Det er for varmt å ha mat liggende i bilen lenge nå. Jeg tok meg god tid til det også. Null stress. Det ble en fin tur for meg selv.
Det var allerede langt på ettermiddagen innen jeg var hjemme. Kom meg litt seint avgårde. Jeg var helt kaputt da all mat var satt på plass i skap og kjøleskap. Og mannen var sulten. Middagen ble droppet. Jeg laget en omelett og smurte noen brødskiver. Helt greit for oss begge.
God og mett, og sliten og trøtt skiftet jeg til nattkjole. Jeg orket ikke mer av dagen. Fant dyna mi og la meg på sofaen for å se på tv. Der sovnet jeg temmelig fort. I dag er heldigvis formen en del bedre.
Det ble senere og senere i går før jeg kom meg ut på tur. Solvarmen sliter litt på hode mitt. I dag skal jeg være mer forsiktig. Har masse å gjøre inne. Så kan jeg heller ta små pauser ute. Foreløpig kan jeg sitte ute uten å få sola i hode, så kaffekoppen har jeg tatt på uteplassen. Deilig….akkurat passe temperatur.
Mannen min rakk ikke butikken i går, så jeg måtte ut å handle selv. Her stenger de kl. 20.00 på lørdager. Så jeg tok med meg Ester og dro en times tid før stenging. Tenkte at da kunne vi ta kveldsturen i samme slengen.
Det var lurt. For jeg ble litt kvikkere etter kjøreturen og handlerunden. Og ikke bare det, det er godt å gå litt andre steder enn de samme rundene jeg får her ved gården.
Flott kveldsol var det også.
Denne gangen var det snøfritt hele veien langs elva/vannet, så jeg slapp å klatre opp skråningen til bilveien. Det ble en kort runde på 1 km.
Akkurat passe å gå før jeg satte meg i bilen igjen. Handling og tur unnagjort samtidig. Smart.
I dag er det søndag og jeg satser på en tur på litt mer enn 1 km i løpet av dagen.
Å henge klesvasken ut, løpe ut og inn i bare truse og topp (så lenge jeg er alene hjemme), sitte ute med håndarbeid, høre fuglekvitter, kjenne at sola varmer, se at snøen er så godt som borte, DET ER VÅRTEGN DET!
Nå må jeg ta en pause fra sola en stund. Ester vil også være inne litt.
Noen få rundstykker skal snart inn i ovnen. En test bare, for å se hvordan de blir i forhold til brødet jeg baker med det glutenfrie melet.
Sol og varme er godt. Men jeg har lært meg til at jeg må fordele det litt utover dagen. Det er alltids noe å gjøre inne også på solrike og lyse dager. Bare å løpe ut igjen når jeg er klar for mer.
Ikke det at det er bråk i Hokksund altså. Det er bare det at der er det mer liv. Biler som kjører forbi huset, mennesker å møte ute på tur, både syklister og gående. Mange er ute å lufter hundene sine. Noen jogger, andre rusler i rolig tempo. Innimellom høres sirener fra politi, brannvesen eller sykebiler.
Her hos oss høres det sjeldent annet enn fuglekvitter. Jeg er i grunnen heldig jeg som kan velge å være litt her og litt der. Noen ganger er det godt med helt stillhet og ro. Andre ganger er det godt å se mennesker.
Jeg satt ute i sola en liten stund da jeg kom hjem. Det eneste jeg kunne høre var fuglene som kvitret. Ellers var det litt stille.
Ester la seg i kurven sin etter å ha hilst ellevilt på meg.
Mannen var ikke hjemme mer enn 10 minutter etter jeg kom. Han skulle avgårde og hjelpe en kamerat med et eller annet. Og tror du ikke han hadde støvsugd og vasket alle gulvene i 1.etg i dag da??? Supermannen min! Da kan jeg begynne på andre ting i løpet av helga. Herlig.
Jordene her hjemme begynner å bli snøfrie nå.
Det er bra, da blir det sikkert mindre og mindre snø i skogen også. Flere turmulighetene åpner seg.
Nå har Ester vært inne og spist. Vi skal ut på kveldstur hvert øyeblikk, og så er jeg klar for å legge meg ganske tidlig i kveld. Må snu døgnet i riktig retning igjen. Det blir fort alt for seine kvelder i Hokksund.
Tror rett og slett jeg tar pause i dag. Det ble en halvtimes tur i går kveld på oss. Gutta boys og meg. Vi gikk en annen og raskere vei ned mot elva enn kvelden før.
De fikk lurt meg til å gå en bakke på slutten av turen. Men her måtte jeg sette meg et par minutter.
Thorstadbakken….en del av skoleveien min da jeg gikk på ungdomsskolen.
Turen ble 2 km lang. Det var greit nok det, rett etter middag. Pytt i panne laget jeg i går.
Seint i går kveld kosa vi oss med rekesmørbrød. Godt det også. Nå skal jeg i gang med dagens middag.. før resten av kvelden går til tv-titting. Vi har sittet ute i sola ei stund i dag. Blir litt sigen av det jeg.
I går kveld ville gutta boys bli med mutter’n på tur. De skulle vise meg hvor de pleier å ta rundturen sin.
Her har vi allerede gått mye av den veien jeg har gått tidligere her nede, og er på vei ned mot elva og en mye større runde. Jeg hang på slep, men det gikk ganske greit.
Det er temmelig flatt her og da kan jeg klare å gå et stykke. Jeg merker stor forskjell fra første turen og til nå.
Langs Drammenselva kan man gå på en turvei helt ned til Mjøndalen. Kanskje enda lenger nedover mot Drammen også.
Vi går i retning Hokksund sentrum. Så et andepar nederst i skråningen her. De flykta til vanns da vi kom.
På andre siden av elva er det ei lita øy. Det går små broer over dit så man kan gå ei runde på turstier der også.
Gutta boys tar med seg runden der ute noen ganger. Jeg turte ikke å ta sjansen på det enda. Må gå litt flere turer først. Skal tross alt ” hjem” igjen også.
Det rare mønsteret på skyene her la jeg ikke merke til før jeg så på bildene etter turen.
Et stykke lenger oppover så vi over til Hokksund camping.
Her er det mange laksefiskere som holder til. Hokksund er kjent for laksefisket. Det er tilogmed egen laksefestival her en gang i året. Med masse underholdning og fest ei hel helg.
Da vi endelig kom tilbake dit vi startet fra, hadde vi gått så godt som 1 time. Og jeg fikk ny lengderekord for i år…jippi!!
I går snødde det stort sett hele dagen hjemme. Det begynte kvelden før da jeg gikk ukas siste tur på søndag. Så i går våknet vi til hvit hage igjen. Der det akkurat hadde begynt å bli bart.
Jeg holdt meg like godt inne med nytt håndarbeide. Fant to nøster med bomullsgarn, heklenål og ei oppskriftbok. Garnet er tykkere enn i oppskriften og ikke har jeg nok av det heller ser jeg, så her må det mikkes og mekkes til litt.
Nå har jeg pakket med meg bagen med hekletøy og annet stæsj og tatt meg en tur ned til våren igjen. Her nede hos min mor ligger ikke snøen på bakken i hvertfall, selv om det har kommet noen snøbyger her også.
Jeg blir nok her et par dager tenker jeg. Må ut å gå tur igjen i kveld. Og det er mye å se på TV innimellom håndarbeidet.
Når jeg kommer hjem igjen håper jeg å komme i gang med vår-rydding og rengjøring.
