Yngstemann har ringt mange ganger de siste 2-3 dagene for å høre når jeg kom nedover igjen. Han hadde kjøpt en gave til meg og ville gjerne at jeg skulle komme fortere enn svint. Først i går kom jeg meg nedover. Da hadde jeg legetime. Egentlig var planen å å komme meg avgårde kvelden før. Men da var jeg så desperat etter søvn at jeg fikk meg en skikkelig knekk tidlig på kvelden. Jeg måtte til med både beroligende og sovemedisin. DA sovnet jeg endelig. Klokka var knapt blitt sju og jeg sov mer eller mindre gjennom natta frem til klokka ringte før en telefontime fra sykehuset 9.30.
Eldstesønnen fikk greie på at yngstemann hadde handlet noe til meg, og han ville også være med på gaven. Så etter hvert hadde han klart forhandle seg frem til halvparten av gaveprisen.
Jeg tenkte at de kanskje hadde fått tak i et nytt mobiletui til meg. Det jeg har er nemlig forferdelig stygt og jeg har ikke klart å finne noe nytt som passer til min telefon. Den begynner å dra på årene.
Da jeg endelig kom bort til min mor var de avgårde begge to, men så fort de kom hjem ble gaven overrakt. Gjett om jeg var nysgjerrig da?? Pakken var alt for stor til være mobiletui. Da jeg kom meg gjennom flere lag med ekstra pappfyll inne i esken dukket det opp noe til slutt. Ikke et mobiletui….men en splitter ny mobiltelefon!! I alle dager, sånn helt uten videre liksom?
Jeg ble kjempeglad! Og enda gladere ble jeg da yngstemann fikset med overføring av alt fra den gamle telefonen, som visstnok var omtrent fra urtida i følge dem, og over til den nye.
Nå er jeg hjemme igjen og ligger å skriver på min helt ferske telefon. Det er samme merke som jeg hadde. En Samsung. Så den er grei og lære seg å bruke. Det skal bli spennende å ta bilder med den. Den har en hel masse kameraer. Den gamle hadde ett.
Dette var litt av en overraskelse fra gutta mine. De kan da være søte også disse to, og tenke på mammaen sin. Tusen takk igjen gutta boys.
Jeg måtte ta en siesta etter mat i dag, og nå er jeg våken for andre gang. Jeg måtte til med en halv kaffekopp mens jeg prøvde å summe meg igjen.
Vaskemaskinen rakk jeg å sette på til dagens billigste strømpris før jeg sovnet. Jeg får henge opp klærne etterpå. Planen for i dag er nemlig å få bort en masse ugress ved inngangspartiet og mellom hellene derfra og bort til terassen. Det er litt av en jobb. For meg er det ei fryktelig god treningsøkt. Hjertet pumper som besatt hver gang jeg må sette meg for å få igjen pusten. Skulle tro jeg hadde løpt maraton. Nå måtte jeg rett og slett gå inn på sofaen og flate ut litt. Så her ligger jeg å skriver på mobilen min.
Økta har nok ikke vært på mer enn halvtimen til sammen. Og jeg har et helt trillebårlass allerede. Før jeg vandrer bort å tømmer den i en skråning bortest på tomta skal jeg ha kommet meg skikkelig til hektene igjen. Jeg har nemlig tenkt til å klare litt mer av utearbeidet i dag.
Hei, hei. I går ble det middag på terassen. Det var ikke handlet inn middag til helga, så det måtte bli “mantagerhvamanhaver”. Og det ble en blanding av diverse frosne grønnsaker, en halv løk, ei pakke kikerter, ei pakke frossen seifilet, masse gressløk fra hagen, og ris.
Mannen rynket på nesa da han hørte ordet fisk. Og han ble ikke spesielt overlykkelig da han hørte at jeg skulle blande fisken i små biter sammen med grønnsakene. Han syns egentlig han godt kunne spise bare grønnsaker og ris. Han trodde nemlig at fisken skulle stekes for seg selv. Det var ikke min plan. Jeg ville ha smakene godt blandet. Og sånn ble det.
Jeg begynte med å brune løken, og fylte deretter på med alt det andre i stekepanna etterhvert. Smakte til med salt og pepper og lot det steke til alt var ferdig og godt blandet. Syns det ble veldig godt jeg.
Jeg elsker fisk. Kunne spist det mange ganger i uka. Mannen spiste han også. Men kommentaren om at maten var god uteble. Hehe.. jeg nøt et godt fiskemåltid.
Jeg har sovet i natt! Jippi!! Det var virkelig godt, men fortsatt blir jeg like trøtt et par timer etter jeg har våknet. Spesielt da jeg har spist.
Cpapen har jeg brukt i hele natt, og nesetippen er ikke like øm og vond som den har vært hittil da jeg har hatt den på.
Det er jeg veldig glad for. Da blir det helt sikkert bedre og bedre og bruke den fremover. Så er det bare å håpe på at effekten av den vil vise seg mer etterhvert.
Jeg skulle vært på den årlige hytteturen med mine gamle kolleger fra i går til i dag. Den måtte jeg avlyse pga et døgn uten så mye som ett minutts søvn natt til i går.
Jeg satt ute og så på månen som forsvant bak trærne tidlig på natta.
Og da klokka ble 5 gikk jeg ut igjen i morgenlyset.Tok meg en kaffekopp med en melkeskvett i. Det er noe jeg har begynt å ha i den første koppen jeg tar i det siste. Jeg ble sittende der ute i 2 timer og høre på all den forskjellige fuglekvitringen. Å få sove hadde jeg gitt opp.
Først langt utpå ettermiddagen fikk jeg til en lur. Den var sårt tiltrengt.
Jeg går ut i fra at jentene på hytta hadde det like artig i år som de foregående årene vi har vært der. Og jeg håper det blir hyttetur til neste år også. Da satser jeg på å være i mye bedre form.
I går kom jeg hjem til meg selv igjen da. Min mor skulle til Kongsberg for å hente nye briller, så da fant vi ut at jeg kunne bli med dit, og at vi kunne ta veien om Lampeland og over til Sigdal etterpå. Det ble en veldig lang kjøretur på henne som skulle videre til Hokksund etter det igjen.
På Lampeland stoppet vi og min mor kjøpte 5 kg frosne reker. Fryseren hennes er ikke fullstendig stappa akkurat nå. Så det burde bli plass til den esken der. Vi tinet opp noen av dem i vann da vi kom hjem til meg, og kosa oss med reker og loff. Så fikk hun ei god pause fra kjøringen samtidig.
Det er god sommermat syns jeg. Min venninne og jeg spiste det da hun var her sist også.
Det ble ingen søvn på meg før klokka hadde passert halv fire i natt. Så selv om jeg fikk noen oppstykkede timer tilsammen etter det har dagen vært deretter. Trang i øya i hele dag. Jeg begynte å gjøre klart spisestuebordet til klipping og søm etter et par kaffekopper. Men så må man jo ha mat etterhvert, og da er det full stopp etterpå. Jeg prøvde en times siesta med cpapen. Fikk i det minste lukket øynene, men null søvn.
Oppvaskmaskinen er gjort klar. Den skal få vente med å vaske til i morra da strømmen er billig ei lita stund. Nå i kveld har jeg vært ute å vannet gulrøtter og salat. Salaten kommer.
Gulrøttene er tregere. Det kan se ut som det kommer noe på det ene stedet jeg sådde. Det andre ser dårlig ut.
Rododendronen har begynt og blomstre. Da jeg reiste på mandagskvelden var det bare knopper på den.
I hagen til min mor sto hennes i full blomst da jeg kom dit. Den er kjempestor. Det var dumt at jeg glemte å ta bilde av den. Det er tydelig at det er litt forskjell på blomstringstid på det meste fra Hokksund til Presfoss.
Det er fint å se på alt som spirer, gror, og blomstrer. Jeg er glad det er sommer.
Jeg har i årevis hatt lyst til å lære meg og bruke kart og kompass ordentlig. I fjor så jeg noen på facebook som hadde kart med orienteringsposter rundt omkring i forskjellige områder. Jeg fikk sååå lyst til å prøve dette jeg også.
Dette er poster du kan bruke hele sommeren på å finne. Bare å velge seg ut et område på kartet en dag man har tid, og bruke dagen som en kosedag i skogen. Prøve å stille inn kart og kompass, og forhåpentligvis klare å finne en post eller to i løpet av dagen. Så spennende da gitt.
De siste dagene har jeg fått gutta boys til å bli like interessert som meg til å prøve dette. Eldstemann kjøpte faktisk pakken med kartene som hører til her i distriktet på hjemturen fra Kongsberg her om dagen. På dem står det merket av til sammen 100 poster. Kompass hadde han fra før.
Da yngstemann spurte om jeg ville være med på kjøretur i går nappet jeg med meg både kart og kompass. I tilfelle vi fikk anledning til å prøve oss på en helt enkel og kort tur. Og det fant jeg ut at vi gjorde da vi sto i gården og hilste på hunden jeg skulle få hilse på. Det viste seg at vi ikke var lange biten fra parkering og utgangspunkt til en post det bare skulle være noen få 100 meter å gå til. Jeg hadde selvfølgelig dratt frem hele pakka for å orientere meg om hvor vi befant oss der vi sto. Jenta vi var hos mente parkeringsanvisningen måtte være rett i nærheten av der vi var. Det var vi helt enige i. Så da vi var ferdige med det vi skulle der kjørte vi dit.
Så var det frem med kart og kompass igjen. Nåla hadde litt vanskelig for å bestemme seg for hvilken retning som var nord. I hvertfall så lenge jeg sto nesten oppå bilen. Trenger nok et litt bedre kompass etterhvert. Det virker som alt mulig rart slår inn på det vi har nå.
Vi klarte etterhvert å peile oss inn sånn nogenlunde i riktig retning, trodde vi. I hvertfall hvis det var sånn jeg mente det skulle gjøres da.
Så trasket vi i vei. Til å begynne med fulgte vi en vei bortover fra parkeringsplassen. Innen få meter fant jeg ut at kroppen absolutt ikke var klar for sånne strabaser. Jeg har virkelig ikke pust til å bevege meg i det hele tatt. Men dette ville jeg ikke gi opp med det første. Så jeg fikk maset meg til å fortsette et stykke til.
På kartet kunne jeg se at vi skulle ha litt stigning inne i skogen litt lenger bort. Det kom vi til. Og selv om sønnen nok helst ville at vi skulle snu før jeg ble liggende et eller annet sted langs veien fikk jeg han til å bli med enda litt til. Etter mange pustepauser i både stående og sittende stilling kom vi opp den lille bakken. Da var jeg helt ferdig, og måtte finne nærmeste stubbe og prøve å få igjen pusten. Sønnen sendte jeg videre bortover for å se etter posten som muligens kunne være bare litt lenger bort. Han fant ingenting og kom fort tilbake. Det ville jeg sjekke selv, så jeg klarte å fortsett noen meter til. Ca hver 10-15. meter var jeg desperat etter å finne noe å sette meg ned på. Er det mulig å være i SÅ dårlig form??
Vi prøvde begge to å skjønne noe av kartet. Det var liksom hele tida noe som ikke stemte. Ikke så vi motorveien vi kunne se rett ned på, og ikke var de store strøm-mastene vi gikk nesten under på kartet heller. Teit kart. Eller hadde vi gått i helt feil retning? Det var slettes ikke umulig. Det var bare det at resten av terrenget stemte godt. Det gikk oppver der det skulle, og vi kom etterhvert til et sted der det skulle gå litt nedover og bittelitt opp igjen. Der skulle posten I HVERTFALL være.
Men jeg hadde bestemt meg for å ikke begi meg ut på flere oppoverbakker. Nok fikk være nok. Så vi gikk bare bort til toppen av skrenten og prøvde å se om vi kunne se en rød og hvit post på høyden bortenfor.
Ingenting å se gjennom alle trærne der heller. Det var bare å gi opp, og begi seg ut på turen tilbake til bilen. Da var det heldigvis bare flatt terreng og nedoverbakke. Med alle de stoppene jeg trengte tok det sin tid.
Da vi kom ut av skogen møtte vi på en kar. Jeg fortalte han at vi var ute og testet kart og kompass for første gang på nesten 30 år. Han ble nysgjerrig på dette og fikk låne kartet for å se litt på det. Jeg lurte nemlig på hvor de hadde gjort av tegnene for motorvei og strømlinjer.
Han bodde der vi traff på han og var veldig godt kjent. Så da vi leste veiforklaringen til parkeringsplassen en gang til sammen med han, så han fort at vi var helt på villspor. Akkurat som vi hadde skjønt selv etterhvert. Vi var nemlig noen kilometer utefor selve kartet. Det var ingen ny erfaring for min del. Det var nettopp det samme som skjedde for 30 år siden.
Den gangen var det min daværende svigerinne, alle ungene og jeg som utforsket kart og kompassferdighetene. Vi hadde med mat og drikke og skulle finne en mini-fjelltopp hvor utsikt og mat skulle nytes. Jøss da…vi trasket og gikk og det meste av terrenget fikk vi på en utrolig måte til å stemme med kartet. Vi fant tilogmed en fin fjellkaus vi. Spiste og kosa oss, og var riktig så fornøyde med oss selv. Det eneste vi lurte litt på var at “fjelltoppen” ikke var så høy som vi hadde sett for oss, og at utsikten muligens ikke var helt som forventet.
Vel tilbake med unger og alt pikkpakk kikket vi nærmere på kartet da vi skulle vise mannfolkene hvor vi hadde gått. Det ble noen gode latterbrøl da det viste seg at vi hadde gått like utenfor kartet på hele turen den gangen også.
Nå tar det nok ei stund før jeg får være med som kartleser og haleheng med gutta boys igjen. Heldigvis var det bare yngstemann som diltet rundt med meg i går. Eldstemann er mer som et ekorn som spretter fra tre til tre, og er ikke fullt så tålmodig med skilpaddefart.
Uansett vil de nok ikke ha meg med før jeg i det minste klarer å gå bort til veien her hjemme og hente posten. Uten og komme tilbake som en overmoden tomat i fjeset og må bli liggende rett ut i en hel evighet før pusten nærmer seg normal igjen. Men om jeg skal gi meg??? NOPE!! Dette skal vi finne ut av alle 3.
Mandag kveld kjørte mannen meg ned til Hokksund for overnatting igjen. Jeg skulle jo opp til Kongsberg sykehus for å få opplæring i å bruke cpap-apparatet og få det med hjem i går.
Gutta boys kjørte meg dit. Jeg tenkte det var greit at de ble med meg inn og fikk med seg visningen av apparatet. Er det for mye knotter, innstillinger, og ledninger er det best å ha med seg backup….og det var da litt.
Den var ferdig innstilt til meg, så det var jo greit. Da var det bare å lære å sette den sammen og hvordan den skal rengjøres.
Jeg kunne øve meg på å bruke den da jeg kom hjem. Hvis jeg skulle ta meg en hvil, eller ligge å lese eller se på tv. Var det bare å sette den i gang og prøve å venne meg til å puste i masken.
I første omgang skulle jeg prøve uten hel maske. Den gir visst veldig tørrhet i munnen. Så nå har jeg en som bare dekker neseborene. Og da gjelder det å holde munnen lukket hele tiden og kun puste gjennom nesa. Da jeg prøvde den der oppe kjentes det ut som det kom til å veldig vanskelig. Men etter noen få timers øving utover ettermiddagen hjemme i Hokksund igjen gikk det bedre og bedre.
Faktisk har jeg sovet to tre økter med to tre timers sammenhengene søvn i natt. Uten problem. Mellom en av øktene med søvn kokte jeg meg en kaffekopp og satte meg ut på verandaen og nøt stillheten ei stund. Hørte ikke særlig annet enn fuglekvitter her ute på den tiden av døgnet.
Etter ei stund der ute klarte jeg å sette på lufttrykket i nesa igjen og sovnet ganske fort for andre gang.
Jeg kjente meg egentlig like trøtt som ellers langt utovet formiddagen i dag, men så stakk yngstemann hodet inn døra og lurte på om jeg ville bli med på en kjøretur og hilse på en hund vi hadde snakket om i går. Siden han er bursdagsbarn og greier i dag vrengte jeg meg ut av sofaen og ble med. Bursdagsfrokost hadde vi allerede unnagjort.
Jeg våknet litt til livet da vi kom ut i bilen. Og det var hyggelig å hilse på hunden.
Etterpå la vi ut på et annet prosjekt vi har snakket om de siste dagene. Et VELDIG spennende et.
Det kommer et innlegg om det senere. Jeg har vært helt kaputt siden vi kom tilbake. Nok et bevis på at formen er absolutt på bånn. Forhåpentligvis vil den bedre seg raskt fremover nå.
Har fått i meg en rask middag nå og så blir det helst bare sofa resten av kvelden.
Selv om jeg har sovet godt og lenge i natt hjalp det visst ikke så mye på piffen utover dagen i dag. Jeg satt lenge ute med kaffekoppen og syns jeg begynte og kvikne til veldig bra. Tok et par telefoner mens jeg satt der, og lagde meg noen planer for dagen. Bl.a hadde jeg veldig lyst til å sy meg en enkel kjole til hverdagsbruk. En som bare er til å dra over hodet når jeg er hjemme i det minste.
Men langt om lenge, etter å ha bladd frem og tilbake i en av sybøkene jeg har her, så spiste jeg frokost og da var det brått slutt på våkenheta. Orket plutselig ikke tanken på å dra frem mønsterark og papir for å tegne over mønster fra boka. Så jeg tenkte jeg like godt kunne legge meg ei stund på sofaen og se en episode med master chef. Dermed sovna igjen. Har vært like trøtt resten av dagen.
Det jeg har sådd ute har fått vann da. Det er ikke så store jobben. Og vann må det ha for nå har det vært skikkelig sommervarme et par dager.
Et par tomme ketchupflasker fant jeg ut var smart å bruke til vanning så lenge frøene bare såvidt har begynt å spire. Da snakker jeg om salat og gulrøtter. Ikke så store flekkene jeg har sådd på som du skjønner..hehe. Gulrøttene ser jeg lite til foreløpig, men salaten kommer. Og blomkarsen da. Det vokser bra i urna nå. Bare “orken” kommer en dag skal halvparten av disse over i ei annen urne. Erfaringen fra i fjor viste at det holdt med 3 planter i ei urne.
Så store har de blitt fra de ble sådd for en måned siden.
Ellers har jeg klart å holde øynene oppe så jeg har fått lest litt ei stund. Og nå er middagen klar hvert øyeblikk. Dett var dett for i dag. Nå gjenstår det bare å spise den, så tror jeg det snart blir natta på meg.
Selv om sola skinner og fuglene kvitrer er jeg nødt til å kaste inn hånkleet for noen timer.
Jeg har knapt nok sovet i det hele tatt i natt. Men i dag skal jeg ikke være grinete av den grunn. Akkurat det blir det forhåpentligvis bedring på om ikke så lenge.
Jeg har god tid til å tenke da jeg ligger og ikke får sove. Da er det stort sett stille og fredelig rundt meg. Bare mannen som bråker med you tuben sin før han sovner og så fort han våkner igjen. Da er det i grunnen enda fredeligere på dagtid. Det er bare Esther hund og meg som er her da.
En av tingene jeg har bestemt for i løpet av mange nattetimer er at jeg går av som hundevakt i sommer. Jeg har nemlig tenkt til bruke sommerem på akkurat det jeg har lyst til. Og det er blandt annet å være masse på stranda hvis sommervarmen kommer. Kose meg med sol, bading og gode bøker. NYYTE livet kalles det. Og jeg har også tenkt til å kunne hoppe i bilen alkurat når jeg vil, uten og måtte avtale først med hundeeieren (mannen), og bli med gutta mine på fisketur.
Det blir godt å få satt ned foten en gang for alle!
Kos deg med dagslyset, her skal øynene lukkes ei stund❤
Jeg orket rett og slett ikke å oppdatere dere på resultatet jeg fikk etter timen på sykehuset i går. Jeg hadde besøk av min venninne etter at jeg hadde kommet meg hjem til Sigdal. Vi fikk skravla masse og kosa oss med reker og loff. Jeg var faktisk ganske så opplagt de timene hun var her, men etterpå var det slutt på piffen. Og nå har jeg antageligvis fått svar på hvorfor jeg aldri holder ut en hel dag, hele tiden er trøtt og sjelden får gjort mer enn en brøkdel av hva jeg burde klare i løpet av dagen.
Det viste seg nemlig at jeg har alvorlig søvnapne’. 60 pustestopp i timen! Jeg fikk helt hakeslepp da legen sa det. Det gir ikke kvalitetssøvn i det hele tatt. Jeg fikk kjøreforbud med en gang. Mannen min har sagt det kjempelenge, at jeg slutter og puste og at han ser at jeg plundrer lenge før jeg får dratt pusten igjen. Så det var nok på høy tid at jeg sa dette til legen. Tror jammen min forrige samboer sa det samme.
Jeg var bare ikke klar over hvor mye det var og at det var så farlig som det er. Det sliter visst på hjertet dette her når man går med det ubehandlet over så lang tid. Det kan ende med hjertesvikt.
Vel, vel, nå er det konstatert. Jeg må begynne å bruke cpap. En maske og maskin som hjelper meg å holde luftveiene åpne når jeg sover. Vanligvis var det lang ventetid på å få denne masken, men legen skulle skrive hastesak på det.
Min mor og jeg somlet litt før vi kom oss tilbake til Hokksund. Og i løpet av den tiden fikk jeg telefon fra sykehuset nok en gang. Jeg hadde fått time allerede på tirsdag for å få masken, og opplærig til å bruke den. Gjett om jeg ble glad da??!! Jeg så for meg hele sommeren med kjøreforbud og like dårlig form. Når jeg får vent meg til masken og merker at den virker blir kjøreforbudet opphevet.
Jeg ble jeg lovet et helt nytt liv med bruk av denne masken. Og nå begynner det kanskje allerede til uka, hvis jeg klarer å venne meg fort til masken. Jo fortere jeg klarer det, jo fortere får jeg nok oksygen i blodet i løpet av natta til å være våken og opplagt på dagen. Jippi!!! Og ikke minst ……hjertet mitt slipper å bli utslitt.
