Jeg har i årevis hatt lyst til å lære meg og bruke kart og kompass ordentlig. I fjor så jeg noen på facebook som hadde kart med orienteringsposter rundt omkring i forskjellige områder. Jeg fikk sååå lyst til å prøve dette jeg også.
Dette er poster du kan bruke hele sommeren på å finne. Bare å velge seg ut et område på kartet en dag man har tid, og bruke dagen som en kosedag i skogen. Prøve å stille inn kart og kompass, og forhåpentligvis klare å finne en post eller to i løpet av dagen. Så spennende da gitt.
De siste dagene har jeg fått gutta boys til å bli like interessert som meg til å prøve dette. Eldstemann kjøpte faktisk pakken med kartene som hører til her i distriktet på hjemturen fra Kongsberg her om dagen. På dem står det merket av til sammen 100 poster. Kompass hadde han fra før.
Da yngstemann spurte om jeg ville være med på kjøretur i går nappet jeg med meg både kart og kompass. I tilfelle vi fikk anledning til å prøve oss på en helt enkel og kort tur. Og det fant jeg ut at vi gjorde da vi sto i gården og hilste på hunden jeg skulle få hilse på. Det viste seg at vi ikke var lange biten fra parkering og utgangspunkt til en post det bare skulle være noen få 100 meter å gå til. Jeg hadde selvfølgelig dratt frem hele pakka for å orientere meg om hvor vi befant oss der vi sto. Jenta vi var hos mente parkeringsanvisningen måtte være rett i nærheten av der vi var. Det var vi helt enige i. Så da vi var ferdige med det vi skulle der kjørte vi dit.
Så var det frem med kart og kompass igjen. Nåla hadde litt vanskelig for å bestemme seg for hvilken retning som var nord. I hvertfall så lenge jeg sto nesten oppå bilen. Trenger nok et litt bedre kompass etterhvert. Det virker som alt mulig rart slår inn på det vi har nå.
Vi klarte etterhvert å peile oss inn sånn nogenlunde i riktig retning, trodde vi. I hvertfall hvis det var sånn jeg mente det skulle gjøres da.
Så trasket vi i vei. Til å begynne med fulgte vi en vei bortover fra parkeringsplassen. Innen få meter fant jeg ut at kroppen absolutt ikke var klar for sånne strabaser. Jeg har virkelig ikke pust til å bevege meg i det hele tatt. Men dette ville jeg ikke gi opp med det første. Så jeg fikk maset meg til å fortsette et stykke til.
På kartet kunne jeg se at vi skulle ha litt stigning inne i skogen litt lenger bort. Det kom vi til. Og selv om sønnen nok helst ville at vi skulle snu før jeg ble liggende et eller annet sted langs veien fikk jeg han til å bli med enda litt til. Etter mange pustepauser i både stående og sittende stilling kom vi opp den lille bakken. Da var jeg helt ferdig, og måtte finne nærmeste stubbe og prøve å få igjen pusten. Sønnen sendte jeg videre bortover for å se etter posten som muligens kunne være bare litt lenger bort. Han fant ingenting og kom fort tilbake. Det ville jeg sjekke selv, så jeg klarte å fortsett noen meter til. Ca hver 10-15. meter var jeg desperat etter å finne noe å sette meg ned på. Er det mulig å være i SÅ dårlig form??
Vi prøvde begge to å skjønne noe av kartet. Det var liksom hele tida noe som ikke stemte. Ikke så vi motorveien vi kunne se rett ned på, og ikke var de store strøm-mastene vi gikk nesten under på kartet heller. Teit kart. Eller hadde vi gått i helt feil retning? Det var slettes ikke umulig. Det var bare det at resten av terrenget stemte godt. Det gikk oppver der det skulle, og vi kom etterhvert til et sted der det skulle gå litt nedover og bittelitt opp igjen. Der skulle posten I HVERTFALL være.
Men jeg hadde bestemt meg for å ikke begi meg ut på flere oppoverbakker. Nok fikk være nok. Så vi gikk bare bort til toppen av skrenten og prøvde å se om vi kunne se en rød og hvit post på høyden bortenfor.
Ingenting å se gjennom alle trærne der heller. Det var bare å gi opp, og begi seg ut på turen tilbake til bilen. Da var det heldigvis bare flatt terreng og nedoverbakke. Med alle de stoppene jeg trengte tok det sin tid.
Da vi kom ut av skogen møtte vi på en kar. Jeg fortalte han at vi var ute og testet kart og kompass for første gang på nesten 30 år. Han ble nysgjerrig på dette og fikk låne kartet for å se litt på det. Jeg lurte nemlig på hvor de hadde gjort av tegnene for motorvei og strømlinjer.
Han bodde der vi traff på han og var veldig godt kjent. Så da vi leste veiforklaringen til parkeringsplassen en gang til sammen med han, så han fort at vi var helt på villspor. Akkurat som vi hadde skjønt selv etterhvert. Vi var nemlig noen kilometer utefor selve kartet. Det var ingen ny erfaring for min del. Det var nettopp det samme som skjedde for 30 år siden.
Den gangen var det min daværende svigerinne, alle ungene og jeg som utforsket kart og kompassferdighetene. Vi hadde med mat og drikke og skulle finne en mini-fjelltopp hvor utsikt og mat skulle nytes. Jøss da…vi trasket og gikk og det meste av terrenget fikk vi på en utrolig måte til å stemme med kartet. Vi fant tilogmed en fin fjellkaus vi. Spiste og kosa oss, og var riktig så fornøyde med oss selv. Det eneste vi lurte litt på var at “fjelltoppen” ikke var så høy som vi hadde sett for oss, og at utsikten muligens ikke var helt som forventet.
Vel tilbake med unger og alt pikkpakk kikket vi nærmere på kartet da vi skulle vise mannfolkene hvor vi hadde gått. Det ble noen gode latterbrøl da det viste seg at vi hadde gått like utenfor kartet på hele turen den gangen også.
Nå tar det nok ei stund før jeg får være med som kartleser og haleheng med gutta boys igjen. Heldigvis var det bare yngstemann som diltet rundt med meg i går. Eldstemann er mer som et ekorn som spretter fra tre til tre, og er ikke fullt så tålmodig med skilpaddefart.
Uansett vil de nok ikke ha meg med før jeg i det minste klarer å gå bort til veien her hjemme og hente posten. Uten og komme tilbake som en overmoden tomat i fjeset og må bli liggende rett ut i en hel evighet før pusten nærmer seg normal igjen. Men om jeg skal gi meg??? NOPE!! Dette skal vi finne ut av alle 3.
Ønsker deg ei god natt ❤
