Vi kom oss avgårde i dag da. Min mor , min svigerdatter fra Thailand, meg og kameraet.
Vi kjørte oppover til Eggedal og Tempelseter. Vi hadde håpet på mye mer farger i fjellet, men det var dårlig. Fikk da knipset litt bilder,og spist middag på Tempelseter. Lammegryte med brød.
Jeg fikk så lyst til å ta bilder med kameraet mitt da jeg så alle de fine høstfargene tidligere i dag. Vi var jo som sagt på en skikkelig rundtur i dag. Og det er tydelig at jeg ikke har vært så mye ute av døra annet enn på jobb. Siden jeg ikke har lagt så godt merke til alle fargene, før i dag.
Så nå i kveld ringte jeg min mor og ba henne med på kjøretur i morgen. Det ville hun gjerne. Jeg har lyst til å kjøre på fjellet, men vi får se hvordan det er på veiene oppover.
Kameraet er ihvertfall klart med ferdigladet batteri. Så tur blir det.
I dag starta dagen med en tur til Hønefoss. Mannen måtte på legevakta med øyet sitt. Han regna med at han hadde fått metallspon på øyet igjen ettersom han holder på å skrur bil nå om dagen. Det har han nemlig hatt mange ganger før.
Men etter en rask titt hos legen på sykehuset i Hønefoss ble vi sendt videre rett til sykehuset i Drammen. Med mistanke om regnbuehinnebetennelse. I og med at han har revmatisme kunne det være det som var så vondt.
Heldigvis var det ikke det. Det var et bittelite spisst metallspon som satt fast midt i pupillen. Det måtte freses bort, så nå har han, og kommer til å ha, vondt de nærmeste dagene fremover.
Hele dagen har gått med til dette nå. Vi dro ved 10 tiden og var ikke hjemme før over klokka 16. Dermed ble det sjokoladeboller fra bensinstasjonen til frokost og baguett til mannen og pannini til meg til lunsj fra en annen bensinstasjon.
Dino og jeg rusla en liten tur i Drammen , mens vi venta. Det er så fine farger ute nå.
Så da har denne dagen stort sett gått også. Har ikke tenkt til å gjøre så mye mer enn å rydde oppvaska på kjøkkenet, og i kveld skal vi kose oss med Taco 🙂
I dag våknet jeg etter mine 10 timers tiltrengte søvn, og var i bedre form enn de siste dagene. Jeg satt ute i sola med en kaffekopp og lurte på hva jeg skulle begynne på i dag. Nå som jeg kjente at jeg kunne virke litt. Kjøkkenet står på hodet og håret mitt skrek etter farge. Og en vaskemaskin burde vært satt på.
Vel.. vaskemaskinen først tenkte jeg. Men der hadde mannen min vært før meg i dag gitt. Så der lå det ferdig vaska klær klare til å henges opp.
Da det var gjort tenkte jeg det var lurt å begynne på håret med en gang. Som tenkt som gjort. Med fargen i håret og tullet godt inn i både håndkle og pledd satte jeg meg ut igjen for å vente mens hårfargen skulle få virke den tiden den trengte.
Og da kommer det en bil kjørende inn på gårdsplassen. Jeg håpet det bare var noen som hadde kjørt feil. Men den gang ei. Det var en kamerat av mannen min. Må si jeg ikke følte meg veldig klar for besøk med hårfargen i håret og kun ikledd håndkle og pledd. Men jeg syns jo jeg måtte by på en kaffekopp da.
Han ble her så lenge fargen satt i, og mens jeg var inne og dusjet den ut og fikk kledd på meg og enda 2 timer til. Hodet mitt ble vondere og vondere mens vi satt ute i sola. Og da han tilslutt fant ut at mannen min ikke så ut til å dukke opp foreløpig, fant han ut at han like godt fikk reise hjem. Vi hadde nok å prate om vi . Det var ikke det. Men jeg hadde så mye annet jeg skulle gjort da formen var ganske bra i dag.
Han var vel ikke kommet ut på veien en gang. Og jeg hadde såvidt rukket å smøre meg et par skiver, så kommer det enda en bil. 2 kamerater til av mannen min kom innom for en kaffeskvett på vei til fjells . Og det er jo bare koselig. De bor litt langt unna, så det er ikke så ofte vi ser dem.
MEN…. mannen min var fortsatt ikke hjemme. Jeg fikk da servert de kaffe også, og skivene mine var jeg bare nødt til å spise. Mannen min kom etter en halvtime, så de fikk en liten skravlings før de måtte reise videre.
Det eneste fornuftige jeg har fått gjort under alle besøkene er å feste noen av de ca 100 trådene på det siste prosjektet mitt.
Nå sprenger det i hodet. Og da mannen forsvant avgårde igjen for et nytt ærend gikk jeg rett inn på sofaen og la meg.
Her ligger jeg å skriver og her har jeg tenkt til å bli et par timer. Minst!!
Håper hodepinen gir seg så jeg muligens kan rekke å ordne litt på kjøkkenet før dagen er over.
Selv om formen var bånn og bøtta i går, våknet jeg til litt utover kvelden. Og som vanlig er det å lage mat noe jeg som regel får gjort uansett om alt annet blir stående på stedet hvil.
I går ble det stekte potetskiver i ovnen og svinekjøtt i strimler med purre og gulrøtter stekt i panna.
Skjær potetene i tynne skiver og legg de utover et stekebrett med bakepapir. Strø over salt og piffikrydder. Eller hva du måtte ønske.
Stek de nest nederst i ovnen på 200°. Ta ut plata og snu de etter ca 25 min. Krydre på nytt og stek videre i 25 min til.
I mellomtiden stekes grønnsakene og kjøttet. Der krydret jeg med salt og pepper, og hvitløkspulver som vi er så glade i.
Da har denne dagen også gått snart. Fortsatt liggende. Bortsett fra en bitteliten tur på butikken. Humøret glimtet så vidt til på formiddagen, men det raste fort ned i kjelleren igjen. Jeg blir sliten av å tenke på dette med nav og evt uføretrygd. Hvis jeg klarer å tenke at jeg har bestemt meg for 100% er hodet roligere igjen ei lita stund.
Men så tenker jeg….. hva vil folk si på jobben. De regner jo med at jeg skal jobbe 40%. Og det kan det jo hende at jeg må også. Så lenge det går. Og hva vil andre si , som ikke kjenner meg så godt og veit hvordan jeg har det. Det ser jo ut som jeg ikke VIL jobbe for dem kanskje.
Men ærlig talt så kjenner jeg med hele meg at jeg virkelig har prøvd nok.
Kanskje hvis dette går i orden om ei stund, at jeg kan klare å reise å besøke barnebarn og familie og venner etterhvert. Og kunne leve et nogenlunde normalt liv.
Den følelsen jeg ligger med her nå, etter å ha blitt sendt hjem fra jobb av min venninne, skal jeg huske på når jeg skal til legen og nav igjen. Akkurat nå har det gått opp for meg at jeg er sliten av å hele tiden prøve. Prøve å komme igjennom dagene på jobb , bare for å bruke de neste dagene på å samle meg nok til å klare neste gang det er jobbedag. Det aller meste av uka går med til det.
Barnebarna har jeg vel knapt nok besøkt det siste året. Jeg ser de så vidt på butikken da jeg jeg er på jobb innimellom. Besøk hjemme syns jeg også er slitsomt . Det blir til at jeg ligger å lader opp til jeg er nødt til å reagere før de kommer.
Endelig i dag…. har jeg forstått at dette er ikke noe til liv. Jeg skal si til både nav og legen at jeg vil søke 100 % uføretrygd. De fleste har sagt jeg burde det lenge. I allefall de som ser meg utenom jobb. Tilogmed kunder syns jeg drar strikken for langt. Jeg burde ha et fullverdig liv. Uten å slite meg ut ved å prøve, prøve og prøve meg på jobb.
#bipolar #psykiskhelse #utslitt #nedfor #jobb # nav
Ja, da har besøker reist igjen. Har hatt middagsbesøk av den ene sønnen og svigerdatteren min. Og middagsønske var dette. Svin indrefilet med krydderost og purre inni,og bacon rundt.
Søndag fikk jeg endelig spadd opp og tatt inn paprikaplantene mine. De ser litt pjusk ut, så det spørs om de har blitt ødelagte av frost ute.
Jeg sådde noen frø i sommer,fra en paprika. Og det ble store og fine planter. Feilen var vel at det var litt seint på sommeren. Den siste måneden har det nemlig kommet masse knopper som kanskje blir til paprika. Men nå kan jo ikke plantene stå ute lenger.
Jeg har aldri prøvd å ha sånne planter inne før. Men nå ville jeg prøve å gi det et forsøk. Jeg er bare redd jeg var litt for treg med å få de inn.
