Det kjennes sånn ut i hvertfall.  At jeg har brukt alt jeg har hatt av energi på jobb og 3 unger opp igjennom årene. Det har vært tøft til tider, og er det fortsatt. Selv om alle 3 er voksne nå dukker det opp et og annet innimellom. Det har liksom alltid vært noe som har skjedd. Og jeg takler det ikke lenger. Muligens har jeg hatt en bipolar lidelse i alle år selv, eller den har dukket opp på veien.

Mellomstemann var alvorlig syk av astma fra han var 9 mndr til var ca 3 år. En periode måtte jeg reise i full fart på sykehuset med han til alle døgnets tider. På det værste var vi en uke hjemme og neste uke innlagt. En gang var han så dårlig at sykebilen ringte sykehuset for å få lege til å møte oss på veien. Enda vi ikke hadde mange minuttene igjen til vi var fremme. De rakk ikke å møte oss, men da vi kom frem med fulle sirener og blålys kom det løpende flere leger ut, og en av dem tok gutten fra meg og løp inn. Jeg ble fulgt inn av en av de andre.

Han fikk noen nye medesiner, og jeg fikk holde han på fanget selv igjen. Men plutselig begynte han å kravle febrilsk oppover i armene mine mens han gråt i panikk av pustevansker. Da ble han revet ut av armene mine igjen . De trodde ikke hjertet hans ville klare mer. Jeg fikk beskjed om at jeg burde gå ut mens de holdt på med han. Det var ikke bra for meg å se hva de skulle  gjøre med han. Jeg løp nedover gangen til nærmeste toalett og kastet opp. Jeg var så sliten, og livredd. Da jeg fikk komme inn igjen var han lagt i respirator og kunstig koma. Etter det jeg forsto hadde han fått hjertestans. Det er en fryktelig påkjennelse på hjertet med et sånt astma anfall. Han lå der med ledninger og respirator i et døgn. Da de skulle vekke han igjen fikk jeg sitte hos han heldigvis. Vi satt og ventet, redde og spente på at han skulle reagere. Da den ene lille lillefingeren beveget seg såvidt, og øyelokkene like etterpå begynte å bevre, var det som å få han på nytt. Den gangen var han 15 mndr og hadde åpen plass på sykehuset. I denne perioden hadde han også forstøverapparat hjemme som skulle brukes fast flere ganger i døgnet. Og ved den minste antydning til at han begynte å bli tett, lå jeg på gulvet ved senga hans og fulgte med han natta igjennom. Hvis ikke medisinen hadde virkning i mer enn 2 timer måtte vi avgårde med han.  Oppe i alt dette hadde jeg konstant dårlig samvittighet over for jenta mi, som er 2 1/2 år eldre.  Hun viste viste jo aldri om mamma og lillebror var hjemme da hun våknet. Jeg følte meg som revet i to da jeg gang på gang måtte reise fra henne. Noen ganger så hun panikken i alt som skjedde, selv om jeg forsøkte å holde meg rolig så ingen av dem skulle bli redde. Det var forferdelig å reise fra henne der hun sto igjen med store usikre øyne. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Dette var bare begynnelsen. Heldigvis vokste han av seg astmaen etterhvert.  Etter at han fylte 3 år har det vært ytterst få anfall. Men vi fikk jo sønn nr 2 senere. Og han har vært plaget av sosial angst siden han gikk i barnehagen. Dette har han slitt med i alle år.  Så hele “skolegangen” hans vil jeg påstå har vært til ingen nytte. Det ble påvist at han hadde dysleksi på en test vi tok. Men det tror jeg ikke stemmer. Han leser og skriver han nå. Og har gjort det  i maaange år.  Men det er ikke på skolen han har lært det. Der var han mest opptatt av å gjøre seg usynlig, så ingen skulle spørre han om noe. Og jeg ble ringt etter flere ganger i uka for å komme å hente han. Da hadde han vondt i magen og var kvalm. Hjemme var det et mareritt hver eneste dag med lekser. Og det gjaldt broren også. Men han fikk til hvis han ville. Selv om de begge var ukonsentrerte og HATET lekser, fikk eldstemann med seg det meste som ble sagt, uansett om han holdt på med alt mulig annet der han satt på stolen..  eller under stolen….eller omtrent oppi taklampa for den saks skyld.

Nei dette blir for mye skriverier. Jeg orker ikke mer. Kunne skrevet bøker om alt som har vært tror jeg. Men min livskvote med energi kjennes som oppbrukt. I går sto jeg ikke opp.  Det var da jeg lå og tenkte på om det virkelig er mulig å bruke seg fullstendig opp…. Jeg begynner å lure. I natt fikk jeg selvfølgelig ikke sove siden jeg lå i hele går. Jeg har sovet 2 timer på formiddagen i dag bare. Før jeg ble vekket av Dino. Da hadde “far” tydeligvis reist.

Omtrent som dette føler jeg meg. Ei tom flaske som all energien er klemt ut av.

Kan hende skriver jeg mer en annen gang, men nå må jeg faktisk legge meg litt igjen. Skal prøve å ikke sove.

😙