Mannen begynte med plenklipping før jeg sto opp i dag. Det er altså så mye plen her. I fjor hadde vi sitteklipper, men den gikk selvfølgelig føyka den som alt annet. Så i år bruker vi foreløpig vanlig motorklipper og tar det som trening. For øyeblikket har vi 2 stk her. Og det er jo kjekt. Så kunne jeg sette på treningsøkt på telefonen min jeg også, og sette i gang før regnet kom.
Den jeg brukte var blytung! Jeg syns ikke den andre var så tung sist jeg klippet. Men tenkte bare at det var ei stund siden jeg hadde gått tur og vært i bevegelse. Etter bare en brøkdel av det jeg klippet forrige gang var jeg på nippet til å måtte gi meg. Svetten haglet, pulsen dunket og pusten var et kapittel for seg selv. Men jeg gir meg ikke så lett. Pusher meg gjerne litt for langt. Det kom mørkere og mørkere skyer på himmelen, og mannen dura og gikk med en klipper på den andre delen av plenen. Kanskje vi ville klare å bli ferdige.
I stedet for å gi meg gikk jeg løs på et lite stykke til. Klarte å finne ut hvordan jeg skulle tømme oppsamleren uten å spørre om hjelp, og syns jeg var flink jeg.
Men fytti katta hvor tungt det var med den klipperen!! Plenen er ikke flat. Den er for det meste lett skrånende, og da blir det en del både oppover, nedover og sidelengs å gå. Jeg begynte på enda et stykke, men da begynte det å pipe i ørene. Litt til nå så var jeg ferdig.
Men etter over en time hadde jeg ikke noe valg. Beina skalv, jeg brakk meg og holdt på og kaste opp. Måtte bare finne et sted å få satt meg eller lagt meg ned, før jeg svimte av av svimmelhet og dårlig pust. Klipper og trillebår fikk bare stå der de sto. Jeg hadde tatt meg helt ut og litt til. Da mannen endelig ble ferdig og kom bort til meg, og jeg såvidt begynte å få igjen pusten, klaget jeg over den tunge klipperen. Jeg syns den andre var mye lettere å gå med… den jeg hadde brukt sist. Men det skulle den vist ikke være. Den skulle jo gå av seg selv. Og så spurte han om jeg hadde holdt begge spakene inne. Begge spakene?? NEI… Det hadde jeg ikke. Jeg hadde ikke lagt merke til mer enn den ene en gang!!
Og gjett om jeg så på hele utrykket hans at han lo i smug. Det var ikke rart jeg hadde fått litt vel mye trening ut av klippinga. Jeg hadde jo gått å dyttet på hele maskineriet av en teit klipper..med oppsamler.. med min egen styrke. Ingen hjelp av selvdrevne hjul. Hvor dum og sta går det an å bli da??? Jeg burde jo sagt i fra at den var tung i forhold til den andre med en gang. Men neida…skal jeg klare så skal jeg klare!! Etter måleren på telefonen har jeg gått og dyttet møkkaklipperen oppover, nedover og bortover 1,3 km og holdt på i over 1 time. Jeg var så sliten og ferdig at tårene kom.
Forhåpentligvis begynner den rødlilla fargen i ansiktet mitt og forsvinne nå som jeg har ligget rett ut her å skrevet dette innlegget.
Kanskje det er en sånn vi skulle hatt😊
Nå vet jeg ihvertfall at jeg sier i fra hvis noe er litt uklart neste gang. Ikke alltid det lønner seg å være sta.
#sta #klareselv #plenklipping #utkjørt #gressklipper
uffda,nei det lønner seg ikke å være stå,det er lenge siden jeg sa fra meg plenklippingen,hoftene mine tåler ikke den jobben,resten gjør som regel jeg men plenen må mannen ta,vi har sitteklipper,bio så vi slipper å tømme ,og heldigvis virker vår
Ja da er dere heldige! Som har en som virker😊
Skikkelig god trening i alle fall 😀 Men neste gang vet du 🙂
Hehe.. ja neste gang blir det andre boller 😃
Haha, uff stakkars deg. Ja, det kan være sli å være sta. Men jobben ble gjort. Klem
Uff ja. Neste gang blir det gjort annerledes 😁