I går var det møte med Nav rett før jeg skulle på jobb. Så jeg møtte i arbeidsklær, klar til å reise rett nedover etter møtet. Jeg gruet meg litt siden jeg ikke aner hva som skjer fremover.

Det var derfor jeg hadde avtalt møtet selv. Både hos Nav og hos legen. Dit skal jeg på mandag. Jeg var ikke i toppform da jeg kom dit. Og det tok heller ikke mange minuttene før jeg knakk sammen. Hendene skalv, hjertet dunket hardt og fort, og tårene rant. Saksbehandler mente det kunne gå an høre med legen om å få sykemelding fra de 40% jeg prøver å jobbe. For en periode ihvertfall. Se om ting blir lettere i hverdagen da, i forhold til å ha arbeidsdagene hengene over meg.

Jeg har ikke krav på sykepenger lenger, men hun kunne visstnok skrive sykemelding til arbeidsgiver. Så får jeg AAP i stedet for lønn. Jeg prøvde å få tak i legen mens jeg satt i møtet, men det var selvsagt umulig… Like umulig som å reise videre til jobb. Beina mine var som gele da jeg reiste meg for å gå derfra. Jeg sa i fra til ham at dette går bare ikke.

Så jeg skal kontakte ham igjen etter jeg har vært hos legen på mandag . Heldigvis har jeg i det minste fått vedtak om AAP et år til ihvertfall.

Jeg vet snart ikke hva jeg skal gjøre. Jeg klarer bare ikke å takle den minste ting som stresser meg opp. Og det gjør jo stort sett det meste da. Uansett om det gjelder meg selv eller andre i familien. Eller om det er noe jeg ser på nyhetene for den saks skyld.

Akkurat nå føler jeg at jeg burde vært på et sted hvor det ikke fantes telefon, nyheter  eller noe som helst andre stressmomenter. Jeg orker ikke mer…  vet ikke hvem ende jeg skal begynne i med hverken det ene eller det andre. Alt er kaos . Både inne , ute og i hodet. Med en mann som heller ikke er frisk, blir det ikke mye vi kommer i gang med for tiden. Han sliter med smerter i alle ledd pga revmatismen. Det har han gjort lenge nå. Pluss ryggen.

Så da jeg nok en gang ringte jobben mens, jeg satt i bilen utenfor NAV- kontoret for å si i fra at jeg ikke klarte å møte opp. Ja , da ble handling og alt glemt bort. Jeg klarte ikke å tenke på det. Måtte bare hjem å roe ned og prøve å sove bort alt. La mørket komme så hodet slapp å tenke. Og det ble det stort sett til resten av dagen.

I dag har jeg vimsa litt rundt i nattkjolen . Fikk satt en brøddeig ved hjelp av Mr. Kenwood, for her var det jo ikke annet enn knekkebrød igjen. Mannen fikk et par kjemperundstykker som ble ferdig litt før brødet. Så var han fornøyd. 

Nå har vi sovet begge 2 ei stund igjen. Så da er det vel på tide å blande sammen noe til middag også.

Skal lage en hjemmelaget lasagne. Med nybakt brød til får det greie seg.

Om noe mer blir gjort gjenstår å se. Det blir liksom bare litt her og litt der. Bedre enn ABSOLUTT ingenting da. Men det hjelper ikke så mye på kaoset.

#oppgitt #stress #formyeihodet #depresjon #bipolar #nav #aap