Jeg som trodde jeg hadde hatt min siste natt i Sigdal. Det hadde jeg visst ikke. I går ringte nemlig “mannen” og spurte om jeg kunne passe Esther over natta. Han hadde fått et kjøreoppdrag til Stavanger, og måtte reise tidlig på kvelden. Så da var det frem med den stort sett ferdig pakka bagen jeg omtrent har bodd i i månedsvis igjen da.

Her oppe er det jo ikke tv lenger, den har flyttet ned til meg i leiligheten, så jeg raska med meg ei bok i fra esken jeg har der med bøker. Jeg hadde ikke så veldig lyst til å reise avgårde og sove borte igjen etter bare to netter i mitt nye hjem. Men jeg hadde tenkt meg opp hit en tur i dag uansett for å pakke sammen enda litt til. “Mannen” hadde nettopp reist da jeg kom hit, og han hadde latt Esther være inne siden han visste at jeg var rett rundt hjørnet.

Hun er ikke vant til å være inne når hun er alene hjemme. Hun har bare lært seg å være ute alene i løpet av sommeren. Så da jeg kom og parkerte i gården sto hun i vinduet fulgte med. Hun kom stormede mot meg i vill glede og med skurefilla i munnen da jeg åpnet døra. Det var tydeligvis det første hun fant. Hun må helst ha noe i munnen når hun blir ivrig og  glad.

I dag sitter hun ute og koser seg i stolen.

Hun er så rolig og snill att. Det er ingen kunst å passe henne.

Jeg ble vekket av telefonen tidlig på formiddagen i dag. Jeg var tydeligvis i manko på søvn fra forrige natt. Da ble det ikke mer enn 2-3 timer på meg. Det var “mannen” som ringte. Han hadde kjørt ut og vraka bilen helt nede i Lyngdal på sørlandet. Heldigvis var han like hel selv. Han var sjekket fra topp til tå av ambulansepersonellet som kom. Men han var temmelig rysta og skjelven. 

Bilen lå på siden med førersiden ned, så ikke skjønner jeg hvordan han har klart å komme seg ut derfra. En brannmann hadde vært inne i bilen for å hente ut alle tingene hans. Men jeg tror han var ute av bilen før de kom.

Jeg har fått et par bilder fra ulykkestedet. 

Og dette sto på Twitter. 

Det går ann å ha flaks i uflaksen. Han ringte igjen nå for litt siden. Han er på vei hjemover med tog. Og nå begynner vondtene å kjennes. Det regnet jeg nesten med. Når adrenalinet pumper og man er litt i sjokktilstand er det ikke alltid så lett å kjenne smerter i kroppen.

Han var heldig og slapp å bli med i sykebilen til sykehuset der nede, med lovnad om å ringe lege hvis det oppstår et eller annet etterhvert.

Nå skal jeg bare grave hodet inn i boka jeg tok med meg ei stund kjenner jeg. Jeg må uansett bli her til han kommer hit en gang i kveld.

HA EN FIN DAG ♥