Det tar tydeligvis på å bli så forbanna og redd som jeg ble på tirsdag. Jeg holdt meg oppegående til mannen kom hjem igjen fra sykehuset på onsdag ettermiddag.

Da kunne jeg senke skuldrene litt, og det tok ikke lange tiden før min egen kropp sa i fra at nå var det nok. Hele torsdagen var jeg fullstendig ødelagt. Jeg fant ikke et fnugg av energi, og kunne ikke annet enn å bli liggende. Gråten tok meg flere ganger. Det er lett å bli oppgitt da man ikke en gang klarer å sitte oppreist.

Jeg sov noen timer på dagen, og etter det ville jeg prøve å lage en kjapp middag. Vi måtte jo ha mat. Beina skalv under meg mens jeg sto og kokkelerte, flere ganger måtte jeg holde meg fast i benken, og jeg gråt så jeg hikstet av oppgitthet. “Jeg vil, jeg vil, men får det ikke til” er det noe som heter.. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg klarte å få ferdig maten. Det tok bare en halv times tid. Så var det bare å velte seg helt utslitt ned på sofaen igjen etter å ha fått den i seg.

Mannen går det bra med. Han er fortsatt sliten og like skeiv i ansiktet. I går tok han seg tilogmed en tur på skauen for å besøke en kamerat.

Jeg var mye mer på beina igjen i går jeg også. Nok til å få gjort det mest nødvendige her i huset i hvertfall.

At det går an å bli sååå tappa for energi at man syk av det, det er ikke ålreit. Jeg får prøve å holde sinne og frustrasjon i sjakk. Det er bare ikke helt enkelt noen ganger.

Nå håper jeg denne dagen blir minst like virksom som gårsdagen. Jeg skal være fornøyd med det. 

Ønsker deg en fin lørdag😚