Skal innrømme at jeg er lei alt som er igjen. Dagene forsvinner før jeg får sukk for meg. De blir til uker uten at jeg henger med. Jeg er trøtt…så trøtt. Fungerer akkurat lenge nok til å sette på en vaskemaskin eller oppvaskmaskin.  Er jeg heldig får jeg tømt dem igjen og hengt opp klærne også. En middag klarer jeg som regel også å få til i løpet av en dag. Og noen få runder på sokkene til mannen, som aldri blir ferdig. På tirsdag var jeg hos legen igjen for å måle blodtrykket og regulere medisinene. Nå er jeg oppe i max dose med selo-zok. Det ser ut som det muligens stabiliserer seg nå…heldigvis. Og jeg håper det bare er kroppen som må venne seg til enda en høyere dose igjen, som gjør meg så sliten og trøtt. Selvfølgelig kan det ha med denne mørke årstida og gjøre også. Det er jo mørkt snart konstant. I hvert fall før jeg orker og rekker å komme i gang med noe. Jeg har så store forventninger til hva jeg skal gjøre dagen etter, når jeg legger meg på kvelden. Men så skjer det samme stort sett hver gang utover dagen. Jeg blir for trøtt til å holde meg våken. Hodet er som en stor haug med bomull, og øynene går i kryss. Jeg krysser fingrene for at kroppen venner seg til medesindosen snart….hvis det er det som er feilen. Og at jeg kan komme meg ut døra igjen. I mellomtiden prøver jeg å godta noen mørke dager.

Det var dagens klagesang .

Ha ei fin helg dere andre der ute😚