I dag har det vært stille fra meg. Og jeg skal skrive et kort innlegg om hvorfor, nå før jeg sovner igjen..
Jeg fikk et angstanfall. På min kropp virker det sånn: Enten sterk smerte i brystet, eller en klo som klemmer om hjertet. Denne gangen var det en klo. Kroppen blir helt nummen, og jeg orker ikke bevege en muskel. Orker ikke å lukke opp øynene . Orker ikke å svare når noen snakker til meg . Jeg hører hva folk sier, men jeg er så langt vekk at det er vanskelig og åpne munnen. Orker jeg det, så høres stemmen min uansett nesten ikke. Det er fælt å ikke kunne svare på hva som er galt når noen spør. Kroppen er så nummen at det virker nytteløst.
Jeg har lært meg å ikke bli redd. Har jo hatt dette noen ganger nå.
Da jeg til slutt fikk ringt jobben i dag og tårene rant fordi jeg nok en gang måtte ta mot til meg å ringe dit, måtte jeg bare få lagt meg under dyna.
Der lå jeg . Svimmel, kvalm og begynte å få pitringer i hele armen og langt ut i fingertuppene .Da ble jeg likevel litt redd, og begynte å tenke på at jeg orket bare ikke å reise til legevakta. Det fantes ikke et fnugg av energi til det.
Ikke lenge etterpå kjente jeg at jeg seilte bort… Og inn i en nesten bevisstløs søvn.
Mannen min vekte meg ved seks tida i ettermiddag. Da hadde jeg vært borte i flere timer.
Kroppen har vært slapp og nummen resten av dagen i dag. Måtte bare forklare litt her. Nå må jeg slenge dyna over meg igjen.
Mulig dette ble en rotete forklaring. Men hodet er ikke helt med.
Ønsker alle den god natt .
#angst #angstanfall
