Livat morgen og grinete kjerring har det vært hittil i dag. Ikke så rart egentlig. For det første var bikkjene utrolig masete og fløy i beina på meg uansett hvor jeg gikk. Å snuble i bikkjer før jeg er skikkelig våken er IKKE ålreit.
Så oppdaget jeg at det ikke var et eneste gram med kaffe her. Heller ingen god start på dagen.
Og da jeg skulle sette en av bikkjene ut for ørtende gang satt lenka kila godt fast mellom plankene på terassegulvet.
Med én frustrert og hylende hund som ville ut MED EN GANG! Og en annen som sto og så dumt på førstemann, ringte jeg til mannen og fortalte hvordan “ståa” var.
Skal si han kom raskt til unnsetning…med kaffeposen han hadde i bilen, ferdig innkjøpt middag til i dag, og sterke never som fikk løs lenka som satt børr fast i gulvet.
Nå har jeg plassert en hund i hvert sitt bånd, og skal prøve å roe den kokende toppetasjen min med en kopp rykende fersk kaffe.
I dag har vi slått av gassovnen. Det ble nesten for varmt med alt av varme på. Men så har temperaturen ute vært mye bedre i dag da. Tror den var nede på rundt 6÷ her en periode. Nå nærmer den seg styggfort 10÷.
Døgnet mitt er fortsatt helt på tyttebærtur. Jeg sovnet ikke før i 6-tida på morgenen i dag. Ble vekket mellom ett og halv to igjen av mannen.
Jeg har klart å få i meg en hel kaffekopp etter en evighet med flying etter bikkjene her inne. Den ene ( Dino ) spinner seg nesten mellom verandadøra for å komme ut. Så er han ute 2 minutter før han prøver å klore seg inn igjen. Da skal nestemann ut. Og da hun har vært ute ei stund er “Dino Desperado” helt i fistel etter å komme seg ut igjen for å undersøke hvor hun har tissa. Der bør det nemlig markeres fortere enn svinnt.
Mannen kom med buldrestemmem sin nå for et kvarter siden, og da ble det stillt her gitt. Nå sover plutselig begge to. Min buldrestemme er det tydeligvis ikke nok futt i.
Her er bilde fra en dag alle tre tok en 5- minutter på gulvet foran ovnen.
De kan hvis de vil…men det er ikke så ofte det er interessant når jeg er alene med dem.
Vel… nå er det stille her og jeg får skrevet noen ord mens “frokosten” står i steikeovnen. I dag blir det steik. Det lukter himmelsk godt her nå. Magen min skriker etter mat.
Det er så mørkt og trist ute om dagen at man kan bli deppa av mindre. Ikke har jeg vært utenfor døra den siste uka heller og det begynner jeg å kjenne litt på. Det kunne vært greit å tatt en tur med bilen og besøkt noen snart.
Bare jeg får opp energinivået en smule så gjør jeg nok det. Tar en tur nedover til Hokksund og får levert bøker på biblioteket bl.a.
Forrige kvelden skrev jeg at jeg skulle sitte i fred og ro og strikke noen runder. Vel…det ble alt annet enn fred og ro rett at jeg hadde skrevet det. Begge hundene ble satt ut til lufting, og ikke mange minuttene etterpå var det bare halsbåndet og båndet til Dino som lå igjen her ute. Ester var på plass heldigvis. Hun sto og kikket langt etter rømlingen.
Jeg fikk kastet meg på telefonen og fikk tak i mannen min. Han var allerede på vei hjem. Han kom hjemom og hentet båndet til Dino, før han fartet av gårde igjen for å lete etter han.
I mellomtiden hadde jeg stått og ropt og ropt. Jeg hørte bjeffing langt oppover i lia. Men han hadde absolutt ikke tenkt seg hjem igjen med det første. Så de 3 neste timene måtte jeg ut og inn hele tida for å skjekke om han var kommet tilbake, og prøve å rope han inn. Strikkingen kunne jeg bare legge vekk.
Jeg kunne bare gjøre kjappe ting innimellom flyinga ut og inn. Gardinene på kjøkkenet fikk jeg hengt opp. Så var det ut igjen en tur. Inn igjen for å hente stjerna til vinduet og teste om den lyste. Pæra gikk og det gjorde sikringen på kjøkkenet også. Ut igjen..og inn igjen for å finne ei lommelykt og sjekke sikringene. Her er det ikke opplegg med en bryter man bare kan vippe opp eller ned. Neida,,, skikkelig gammeldagse sikringer som må byttes. Heldigvis er jeg ikke helt grønn på det, så jeg fiksa lyset igjen. Men stjerna turde jeg ikke å røre mer. Jeg måtte ha strøm til matlagingen.
Kyllingfileter sto til tining øverst oppe på kjøkkenskapet så ikke bikkjene skulle få tak i dem. Det gjorde ikke jeg heller, så jeg måtte frem med en stol å klatre på. Og da jeg skulle balansere tallerkenen ned fra hylla rant all den tinte væska utover på stolen og gulvet. DA kom det noen mindre pene gloser.
Jeg fikk vasket det vekk før jeg igjen måtte ut for å se om Dino hadde dukket opp. Phøh…det hadde han ikke. Men nå var jeg så sulten at jeg måtte sette i gang med maten uansett. Det ble kokkelering med trimturer underveis.
Da jeg endelig hadde fått alt klart i ovnen og risen sto og småkokte av seg selv, begynte jeg å lete etter grupper på fb som melder i fra om savnede og funnet hunder. Og joda… der lå det et bilde av rømlingen inne i en garasje mye lenger ned i gata her. Mannen som hadde delt det skrev og lurte på om noen savnet han. Han oppga også adressa der han løp rundt og kosa seg. Noen minutter før jeg så det hadde min “tantunge” kommentert på bilde og sagt han hadde ringt mannen min.
Endelig kunne jeg puste lettet ut. Nå viste vi hvor han var. 3 timer tok det. Det er lange timer å vente.
Nå har jeg strammet båndet hans og festet det godt med en søm på symaskinen, så han ikke skal klare å vide det ut og rygge ut av det.
Ps. Dino har egen kategori i bloggen min hvis du vil lese mer om han.
B-menneske er jeg året rundt. Det får jeg nok ikke gjort så mye med. Jeg lever og fungerer best fra langt på dag og utover kvelden. Det finnes det absolutt ingen fordel med i mørketida. Dagen går fra meg når mørket dukker opp før jeg får sukk for meg. I dag er det ikke skikkelig lys ute i det hele tatt. Selv om det ligger litt hvitt på bakken.
I går natt sov jeg 12 timer i strekk og våknet ikke før halv 2 på dagen. Men da fikk jeg faktisk gjort en del likevel.
Adventstakene og ei julestjerne kom opp i stuevinduene. Vinduene var ferdig vasket for ei stund siden og gardinene var ferdig byttet, så det var bare å finne frem lysene.
Brød ble bakt. Klær ble vasket og selvfølgelig ble oppvasken fikset. Jeg roter jo med noe på kjøkkenet hver dag.
I går ble det en viltmiddag til kvelds. Vi har fått en del viltkjøtt igjen. Nå sitter jeg og koser meg med rester av kjøttet på brødskiva, mens 2 stk Finske Støvere sover ettermiddagslur i sofaen. Dino har fått besøk på ubestemt tid. Faktisk går det overaskende bra med begge to her.
Jeg får akkurat plass til meg selv i sofaen, og der skal jeg sitte å strikke ei stund mens alle sover.
1 stk.
Og 1 stk til.
Og mellom disse 2 sitter jeg inneklemt med strikketøy og telefonen jeg skriver på. Mannen som snorker på den andre sofadelen tror jeg ikke jeg skal dele bilde av…hehe.
Lua mi ble jeg ferdig med nå før maten. Den er ikke presset ennå. Nå skal jeg prøve meg på votter.
Så får vi se hva jeg finner på utover resten av dagen.
Nå er det allerede mørk ute. Det er ei stund siden jeg begynte på dette innlegget. Det blir korte dager. Det er ikke all verdens ting man kommer i gang med da mørket dukker opp alt for tidlig.. I allefall for et skikkelig B-menneske.
Jeg kjente det etter at baksten var ferdig i går. Piffen begynte å sive ut av meg. Stort sett ble jeg liggende under dyna i sofaen resten av kvelden. Prøvde å se noe annet enn nyheter på TV.
Jeg sov til langt utpå formiddagen i dag..som i går. Og da går dagen fort . Jeg er stup trøtt igjen allerede. Og det eneste jeg har gjort i dag er å stå opp, drikke kaffe ute, strikket litt, og satt på en maskin med sengetøy.
Nå er hodet vondt og øynene trenger en hvil. Jeg får bare finne meg i det, uten å bli sur. Så altså ikke mye spennende herfra i dag.
I det minste er jeg så heldig at Dino også er trøtt nå.
Han er ferdig med noe av ugangen han sikkert har på programmet i dag. Han har lest et par hjørner av noen ukeblader veldig godt, da han fant ut at jeg var oppe og kledde på meg uten å si i fra.
Jeg har en levende vekkeklokke. Han har 4 bein og heter Dino. Han vekker ikke til faste tider, men heller i tide og utide. Spesielt viktig er det å vekke “mor” på sekundet etter at “far” sin bil forsvinner ut av synsfeltet. DA …. er det klart for action! Noen ganger passer han på å bite i filler et eller annet helt i det stille før han mener det er på tide sette i gang vekkeklokka. Andre ganger, som i dag, er det full varsling om at “far” har reist. Da syns han det er på tide at “mor” kommer seg opp.
– Jeg har ikke fått mat! … Prøver han seg på . Men den går ikke “mor ” på. Neivel🤔…- jeg må i hvertfall ut!! Akkurat som jeg ikke veit at det er det siste han har vært før mannen reiste….hmfrr!!
Her ligger “vekkeklokka” i all sin uskyldighet. “Mor ” er oppe og jobben er gjort.
Endelig har masakråka lagt seg til å sove en lur, og jeg skal også ha en liten siesta kjenner jeg.
Det er bare å benytte enhver anledning da han har sovnet. Jeg blir forfulgt av han lille “sjefen” der. Spiser jeg , sitter han med store bedende øyne å kikker på meg. Og prøver seg med både en og to labber for å få oppmerksomhet. Skal jeg på do eller på badet, er han førstemann inn. Eller hvis jeg tilfeldigvis har kommet meg inn uten han og lukket døra bak meg, spretter den opp igjen med et brak etter max 1/2 minutt. Og der står han kry som ei hane. “Lukkede dører er vel ingen hindring” tenker han, og spankulerer rett bort til søppelbøtta før jeg får sukk for meg der jeg sitter. Der vipper han elegant opp lokket før han velter bøtta og ser raskt over om det er noe interessant å finne. Neste prosjekt er å få snappa til seg ei tom dorullhylse og rive den i fillebiter, mens jeg kjefter og skriker der jeg sitter. Han bare kikker dumt på meg. Bryr seg ikke en gang. Og da det bare er filler igjen av hylsa, rekker han å rundvaske meg oppover beina mens jeg dytter han vekk mellom hver sleik. Før jeg er ferdig og endelig kan dra på meg buksa samtidig som jeg tviholder i halsbåndet hans for å holde han vekk fra doskåla. Det er som å ha små unger på nytt.
I dag har han sittet på egen stol på kjøkkenet og hjulpet til med regninger og papirer som jeg har ryddet i. Det var ikke fullt så interessant som frokosten min var. Så han har holdt oversikten over hva som skjedde utafor vinduet også. Det kunne jo hende det dukket opp en pus, elg, rådyr, hare eller tilogmed et menneske ute her. “Far” er ikke hjemme så det er best å passe på “mor “.
Turen er overstått. Både Dino og jeg er like hele. Det var ikke så glatt som jeg trodde. Har holdt meg oppreist uten et eneste fall😃 Faktisk var det ikke helt umulig å gå med Dino heller. Det ble bare ekstra trening på meg for å holde han på plass ….sånn nesten på plass i hvertfall. Jeg brukte kort bånd på han i dag og det var lettere og holde styr på. Se så flink han var😊 Satte seg pent når jeg ba han om det…på ca 4 forsøk. Måtte jo ha bilde av han på turen.
Vi gikk langs jordekanten bortover til nabogården. Der går det en grusvei videre. Jeg kan gå ei runde derfra og komme igjen hos meg selv. Men i dag tok jeg av fra den veien og fulgte en annen vei lenger innover i skogen. Vi gikk til det bare ble oppoverbakker. Da snudde vi, og sa oss fornøyde for i dag. Hadde jo en plan om å komme hjem med begge bena i behold. Og det gjorde jeg. Dino har alle sine like hele også.
Nå har jeg bestemt meg!! Dino og jeg er alene hjemme mesteparten av dagene denne uka. Og han maser og maser i ett, fordi det går rådyr rett ute på jordet her stadig vekk. Det er ikke det han skal jage….langt i fra. Han er harehund. Men han blir jo så innmari nysgjerrig på disse dyra som går forbi her. Nå står han og og skulmer ut vinduet igjen. Så for å se om jeg kan få han litt roligere utover dagen, skal jeg våge meg en tur ut med han etterpå. Det ender vel sikkert med at han blir enda mer gira, og jeg blir enda mer sinna. Det er ikke det helt enkleste å gå med han i bånd. Og jeg er livredd for å ramle på glatta pga beina mine. De som har fulgt meg ei stund vet at jeg har proteser i begge knærne, og at jeg hadde et fall året etter siste operasjon. Resultat: flere operasjoner etter brudd i ankel og legg. Så ille at ankelen lå i 90° vinkel….grøss. Etter det hater jeg glatta. Men i dag er temperatur og vær så fint at jeg skal prøve en liten tur oppe på veien som er kjørt opp langs skogkanten her oppe.
Møter ikke folk der som regel. Heldigvis får jeg si, for håret mitt ser ut som et kråkereir med landingsstripe på toppen. Jeg får tre ei lue på hode så er det ingen som ser det hvis jeg skulle møte på noen.
Jeg skal til legen i dag og hadde bedt mannen om å vekke meg innen ei viss tid. Tydeligvis hadde han gitt beskjeden videre til Dino. Bedt han om å gå å vekke mor, og det gjorde han til gagns. Jeg våknet av at en hel kroppsvask var på gang. Skikkelig rundvask tok han. Begynte med føttene og jobbet seg oppover. Men da det til slutt begynte å nærme seg voldtekt fikk det jammen være nok! Jeg våkna i hvert fall. Men trenger nok en skikkelig dusj også, selv om han gjorde så godt han kunne.
Nå tar jeg kaffen min først, mens “vekkeklokka” har lagt seg.
