Hodepinen jeg fikk på fredag holdt seg ut hele dagen.  Og blodtrykket var plutselig høyt igjen. Men ikke så høyt som det har vært i månedsvis.

Jeg har stort sett sovet siden jeg kom hjem fredag ettermiddag. Helt tom.

Lørdag kom det snikende stygge tanker…farlige tanker. Tanker om hvor lyst, varmt og fint det ville vært å være på reise videre fra denne mørke verden. En stygg verden med krig og uro, krangel og uvennskap, en energi man har fått utdelt en gang som er helt oppbrukt. Hva mer har jeg å utrette her? Heldigvis sa jeg i fra til mannen min..denne gangen.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Og jeg fikk en ettertrykkelig beskjed om hvor mange jeg er her for. Jeg har barn og barnebarn. Og jeg har en mann som elsker meg langt inn i hjerterota. Og jeg har en mamma.  Selvfølgelig vet jeg det. Men når hodet går i svart er det vanskelig å innse.  Noen ganger blir jeg bare så sliten, så sliten av livet. Mannen min fikk meg til å prøve å snu tankegangen. Han blir livredd når jeg er på det mørkeste. (Og jeg hater å ødelegge dagene hans med mitt humør. Helst burde jeg holdt meg helt for meg selv med lukket dør på soverommet. Det hadde ikke gjort meg noe.  Men noen ganger blir han redd bare jeg skal opp på badet.)

Han liker ikke å la meg være alene. Det kan jeg forstå.  Hva hvis det var meg som plutselig ble stående igjen alene. Det hadde jeg ikke taklet. Og jeg forstår også at han ikke vil takle å bli igjen uten meg her på jorda .  Så… Jeg skal fortelle han at han ikke har noe å frykte foreløpig. Jeg har bestemt meg for at jeg skal love å gi han et tegn hvis jeg får disse tankene og planene igjen. Om det så bare er å rekke opp hånden, som skal betyr RING!!

Når jeg er så langt nede orker jeg nesten ikke å prate selv eller lukke opp øynene.

Tanker og planer surret i hode hele lørdagskveld og natt. Og det værste var nok at jeg bestemte meg for å ikke si noe neste gang. Nå har jeg våknet litt igjen og ombestemt meg med akkurat det.

Jeg har tross alt skrevet under på et papir på bipolar-skolen hvor jeg gir han lov til å ringe min lege eller andre behandlere hvis jeg er til fare for meg selv. Så får jeg heller låses inn et sted til det værste er over. 

 Kanskje er det på tide å finne frem permen fra skolen å bla litt i den. Det var mye å lære om seg selv og lidelsen der.

Men nå er det all den dårlige formen jeg har sånn ellers også. Mannen er redd for at det er en hjertesykdom eller noe annet i tillegg, som gjør at jeg sover, sover og sover, siden blodtrykket vimser fra for høyt til for lavt. Det har det gjort nå hele helgen. Og plutselig slår det til med en normal måling innimellom. I går morges var pulsen nede i 41 da jeg prøvde å stå opp for en kaffekopp.  Klarte ikke å holde øynene åpne en gang der jeg satt og dinglet.  Så det var bare å ta nok en dag på sofaen. 

Jeg er superheldig som har den mannen jeg har. Som ikke maser om noen ting da jeg har disse dagene. Men hvor lenge skal han, og jeg, orke å holde ut et liv hvor dager, uker og måneder går uten særlig bedring.

Legen min har ment i flere år at sovingen og utmattelsen kommer av depresjon.

Jeg er ikke helt på bunnen i dag. Har vært oppe og tatt en kaffekopp.  Mannen har reist for å holde på litt med en bil igjen. Og jeg skal prøve å sette meg oppreist å strikke litt. Dra vekk gardinene fra vinduene og få inn dagslys.

Dette er ikke et syteinnlegg, men en forklaring på mine vonde tanker. Og hvordan en bipolar lidelse forsterker følelser både i oppturer og nedturer. Signaler i hjernen som ikke er helt som de skal være. 

Ha en fin dag😚

Ps.  Ingen fare med meg nå!